torsdag 31. desember 2009

Årsavslutning

"Små opplysninger fra mitt sykeleie og hverdagsliv i forbindelse med hjernesvulst og diverse behandling, høsten 2009."

Dette har stått i ingressen til denne bloggen til nå (ordet hverdagsliv er kommet med i senere tid). Med utgangen av 2009 må jeg endre denne setningen, eller slutte å blogge. Slik bloggen har utviklet seg, er det ikke bare årstallet som trenger oppdatering. Opplysningene fra selve sykeleiet er kommet mer og mer i bakgrunnen, ettersom det egentlig ikke lenger er så mye nytt å berette fra dag til dag.  La meg derfor gjøre et unntak ved årsavslutningen med litt skikkelige opplysninger (dog under noe usikkerhet, som man vil se) og litt tilbakeblikk.  Bloggen vil nok fortsette iallfall noen uker til, selv om årstallet skifter. 

Stråling
Jeg hadde i dag min stråledose nummer 22, og har nå bare 8 dager igjen av denne behandlingen. Den 13. januar er siste stråledag, da skal jeg ha fått 60 Gy tilsammen, jeg får nemlig nøyaktig de samme 2 Gy hver gang. Måleenheten Gy står for:

"One gray is the absorption of one joule of energy, in the form of ionizing radiation, by one kilogram of matter." 

Altså et mål for absorbert energi pr kilo kroppsvekt, kanskje?  En joule er det samme som et wattsekund, det går 3 600 000 slike på en kilowatt-time, for å relatere til et kjent begrep i en vanlig husholdning.  En joule er omtrent energien som trengs for å løfte et lite eple en meter opp fra bakken.

Min dose er 60 Gy.  Jeg er usikker på om man skal multiplisere med min kroppsvekt i antall kilo for å finne den totale dosen omgjort til wattsekunder, men hvis så er tilfellet har de regnet med at jeg veier 88 kg (selv om jeg har gått ned 3 kg siden strålebehandlingen startet).  Regnestykket blir at 60x88=5280, hvilket skal utlegges dithen at mitt legeme har absorbert ioniserende stråling tilsvarende litt over 5 kilowattsekunder.  Det er forresten røntgenstråler som brukes, en del av det vanlige elektromagnetiske spektrum (altså "lys", med kortere bølgelengde enn ultrafiolett, ikke synlig for vårt øye).

Siden strålingen kun er rettet mot deler av hodet, kan det også tenkes at man slett ikke multipliserer med 88, men heller et estimat for vekten av det bestrålte område.  Dette ønsker jeg å finne ut av, men har hittil ikke hatt åndsnærværelse til å spørre rette vedkommende (eller funnet ut hvem det nå måtte være).  Hvis noen av bloggens lesere vet beskjed, så fortell meg gjerne om det!

Det jeg vet er at Leikny for lenge siden har oppfattet fra en av legene at min totaldose er omtrent maksimum av hva som er forsvarlig å gi.  Det ble vurdert å være til min fordel at jeg var i såpass god allmentilstand etter operasjonen at jeg kunne forventes å tåle denne sterke behandlingen.

Til sammenlikning kan nevnes at stråledosen man får ved å ta et vanlig røntgenbilde måles i milliGy (tusendels Gy).  En annen enhet som noen kanskje kjenner er rad.  1 rad skal være ekvivalent til 0.01 Gy.

Og etterpå
Etter 13. januar skal jeg fortsette med cellegiften Temodal i en viss rytme, som jeg foreløpig ikke har helt klart for meg, men det skal ikke være hver eneste dag, slik det har vært hittil. Først tre måneder senere, altså i april, skal det tas nye NMR-bilder.  Jeg skal ha noen legetimer underveis, og vil kanskje kunne fortelle noe fra disse, men mitt håp er nå at livet skal vende tilbake til iallfall en viss grad av normalitet.  Jeg nevnte i går at jeg går over på aktiv sykmelding i løpet av januar, og vil nå helst komme tilbake til mitt arbeid som matematiker.  Det som blir mest spennende er hvordan trykket i hodet vil utvikle seg, og med det allmentilstand og krefter.  Medisinen som reduserer trykket (og som gir "ulvehunger" :-) skal trappes ned etter en viss plan.  Men trykket selv er formodentlig en følge av strålebehandlingen, og i så fall vil det gå ned av seg selv når denne slutter.  Det er også antydet at håret vil kunne vokse ut igjen, dog kanskje litt annerledes enn det var før.

Tilbakeblikk og takk
Gunnvald skrev i innledningen til sin samling "Kreftbrev" bl.a. følgende:

Det vil være en fordel om jeg nå helt kan glemme ubehagelige ting fra sjukdomsperioden. De gode opplevelsene med behandlingspersonalet og støtten fra familie og venner håper jeg imidlertid ikke at jeg glemmer noen gang. 

Dette rørte meg sterkt første gang jeg leste det (og gjør det fremdeles), fordi det traff så inderlig blink i mine egne opplevelser. Jeg er riktignok ikke ute av sykdommen slik som Gunnvald er, og forhåpentligvis forblir, men jeg har knapt ord for å beskrive all den varme, omsorg, omtanke og forbønn jeg er blitt til del etter at denne historien startet. Personalet ved HUS, nær og fjern familie, nåværende og tidligere venner og klassekamerater, kolleger og venner fra både nære og fjerne verdensdeler, har alle på sin måte bidratt til å holde meg oppe, i helse, humør og følelser.  Jeg tror aldri at jeg fullt ut vil kunne uttrykke min takknemlighet for all denne støtten.

Så jeg får si det enkelt:  Hjertelig takk, alle sammen!

Jeg ønsker dere alle et riktig godt 2010, og nytter høvet til å minne om rett uttale av den nye årets navn: TJUE-TI!

onsdag 30. desember 2009

Lille nyttårsaften

Jeg har nå fått innkalling både til øyenundersøkelse og til nevrolog. Etter disse timene, henholdsvis 5. og 11. januar, vil jeg forhåpentligvis få vite om jeg igjen kan kjøre bil. For å markere dette gikk jeg idag en annen vei, først forbi Gamle Hovedbygning som huser Nevrologisk Avdeling og Poliklinikk:


Utenfor står denne fine statuen, som kanskje forestiller to pasienter som støtter hverandre? De er temmelig avkledd, og fryser sikkert:


Som en oppfølger til denne 30 meters avstikkeren gikk jeg til en forandring ikke langs Storelungeren i dag, men tok istedet Kronstadveien og Jonas Lies vei ned til Forum, og derfra videre over gamle Nygårdsbroen til instituttet.

Her er Kronstad Hovedgård, der instituttet i gamle dager gjerne hadde festlige arrangement:


Løvstakksiden fra Jonas Lies vei, med Ny Krohnborg skole midt i bildet:


Nyåpnet Biobygg med grå og noe diskutabel estetisk verdi?


Mere spenst over den gamle bioblokken på HiB:


For slett ikke å nevne Geofysisk institutt:


eller Florida:


Gårsdagens "ulvehunger" ble plagsom i lengden, og jeg fant bokstavelig talt en medisin som gjorde noe med den: kvalmetabletten Endansetron (ekvivalent med merkenavnet Zofran) som jeg nå har avstått fra å ta regelmessig en ukes tid. Jeg tok en igjen i morges, og har hatt mye mer normale sultfornemmelser i dag, heldigvis. Således kostet det meg ingen ting å gå rett forbi dette fine skiltet:


Så det eneste jeg trengte å spise på byturen i dag var essensielt denne, på Dolly:


Jeg har bedrevet "maskingeværknipsing" i dag, med fem bilder pr sekund. Det ble det mange bilder av, men fokuseringen later stadig noe tilbake å ønske. Med litt bedre lys og mindre blenderåpning, og kanskje manuell fokusering skal det vel en gang lykkes å ta et bra bilde. Det står mest på fotografens dyktighet, og iallfall ikke på fuglebestanden ved Lille Lungegårdsvann, som velvillig stiller opp.  Objektiv på alle dagens bilder: Olympus Digital 50mm 1:2 MACRO ED Lens, som tilsvarer et 100mm objektiv for det klassiske 35mm filmformatet.

"Fuglerne flyver i flok, når de er mange nok":


Disse duene går inn for landing:


Her er en av dem:


Og en annen fugl:


Og her kommer Snarveien for å frakte meg hjem til Askøy:


Nå er det bare ni stråledager igjen av hele behandlingen, og jeg ser frem til et bortimot normalt liv etter det, selv om jeg nå har fått forlenget sykmeldingen frem til 12.2 (men med de siste par ukene som "aktiv sykmelding").

Takk for i dag!

tirsdag 29. desember 2009

Strålingskontroll

Dette er betegnelsen på en legetime der en assistentlege stiller endel spørsmål om hvordan jeg reagerer på behandlingen, og der jeg kan stille spørsmål tilbake om ting jeg lurer på. I dag hadde vi vår andre strålingskontroll, og det skal være én til, et par dager før behandlingen slutter. Leikny var med hele dagen, og det er hun som har tatt bildene i denne bloggposten.

Helsebussen Askøy kjørte oss i dag både til HUS om morgenen og hjem igjen om ettermiddagen. Leikny og jeg var eneste passasjerer og turene gikk greit.  Her kommer vi til Danmarksplass, der vi skal svinge til venstre:


Etter strålingen er jeg som vanlig sulten, og siden Odd Fellow har tatt juleferie fra sin matservering i Atriet, setter vi isteden kurs, i Sentralblokkens rulletrapp, mot kantinen i tredje etasje:


"Ulvehunger!"


Etter maten var det å vente på legetimen i Kreftavdelingens poliklinikk i "1. etasje" som det heter. Det kunne like gjerne hett 4. etasje, for i Parkbygget har man vedtatt at gateplanetasjen heter U, mens etasjen over, som har dobbel så høy takhøyde som de andre etasjene, skal hete 0. etasje. Først oppå dette igjen kommer altså 1. etasje! Greit nok når man tar heisen, men en trappegjenger vil få seg en liten overraskelse første gang.

Timen var forsinket, og jeg nyttet høvet til en blund. Heldigvis er jeg flink til å sitte og sove i stol.


Legetimen var oppmuntrende, mine blodverdier var gode, med blodprosent på 14,4, og de "neutrofile" hvite var på 8,6 som skal være meget bra. Alt i alt virker det, iallfall på blodprøvene, som om immunforsvaret ikke er vesentlig redusert. Jeg kunne fortelle at jeg nå har redusert kvalmemedisinene til omtrent null, og magesårmedisinen tar jeg bare i halv dose, ettersom jeg ikke har noen problemer med magen lenger. Den trykkreduserende medisinen (hormonet jeg nevnte i går, kjent under merkenavnet Decadron) trenger jeg nok å ta fremdeles, for jeg kjenner innimellom et visst trykk i hodet, spesielt hvis jeg glemmer å ta en slik tablett (jeg tar den normalt tre ganger om dagen).

Jeg fikk bekreftet sammenhengen mellom Decadron og appetitt som jeg altså nevnte så vidt i går.  Faktisk brukes medisinen også på pasienter som av en eller annen grunn har nedsatt appetitt, og der man ønsker at det skal spises mer.  Begrepet "ulvehunger" (brukt i en billedtekst over) ble nevnt her i legetimen.


Omsider kunne vi sette kursen hjem igjen, her er vi kommet til Askøybroen.  For første gang på mange uker tok jeg hjemtransporten helt hjem i dag, siden dagen var blitt nokså lang allerede. 


Så kommer til en forandring bloggstykket litt tidligere på ettermiddagen enn vanlig!

Noen bilder fra i går

Det ble ingen billedreportasje i går, selv om jeg hadde knipset litt.  Her vil jeg bare vise noen få av bildene, uten nærmere sammenheng.

Jeg gikk Møllendalsbakken og Møllendalsveien til en forandring (istedenfor Fløenbakken, som jeg pleier).  Der kom jeg forbi en bedrift der Torstein var på "utplassering" i ungdomsskolen, og som sikkert har vært med på å vekke hans interesse for elektronikk:


En liten del av Munckbygningen i Møllendalsveien:


Med litt mer trening får jeg forhåpentligvis skarpere fuglebilder. Jeg har i det minste funnet ut hvordan jeg kan ta fem bilder i sekundet uten at kameraet kræsjer, slik det gjorde i starten. (Da måtte jeg ta ut batteriet for å ta omstart på kameraet etter hvert slikt forsøk.) Her er ett av bildene i en slik serie fra Lille Lungegårdsvann, noe ute av fokus:


Fredelige ender:
 

Torgallmenningen er i seg selv ganske fin. Pepperkakeby eller ikke, jeg står ved min mening om at dette byggverket, som jeg forleden karakteriserte som en forvokst og deformert campingvogn, skjemmer ut byens fineste gaterom.


Denne bilen sto bare og spant og kom verken hit eller dit. Jeg bare ventet på at den skulle rygge inn glasstaket i sine forsøk på å komme løs, men så skjedde heldigvis ikke.


På vei til hurtigbåten på Nøstet passerte jeg Kalmarhuset, funksjonalistisk kontor- og boligbygg fra 1936. Arkitekt: Leif Grung.




Derfra går Kjellersmauet ned til Jonsvollsgaten, og man er praktisk talt fremme ved hurtigbåten til Askøy.

mandag 28. desember 2009

Filippinetur

I kveld var vi samlet hos Tore, omtrent alle som planlegger å reise til Filippinene til sommeren, pluss meg som var med for to år siden. Nichola hadde laget istand et utsøkt middagsmåltid for ca 20 personer, og Tore fortalte om planene for turen. Drøset gikk godt i hyggelig lag, og etter måltidet koste ungdommen seg i kjelleren. Idet selskapet skulle gå over i leker, presangutdeling, kaker og snop ønsket jeg å trekke meg tilbake, og alltid hjelpsomme Gunnar kjørte meg hjem fra Ask slik at jeg slapp å ta drosje. Ingen sak å være uten kjøreløyve når en har slike venner rundt seg!

Siden jeg selv ikke skal være med denne gangen, viser jeg isteden et bilde fra 2007-turen. Bildet viser mamanwabeboerne i "Olivas landsby" i Jub-Gan, Surigao del Norte, nord på Mindanao. (Landsbyen har fått dette navnet fordi eiendommen er finansiert bl.a. ved hjelp av midler fra en gave fra Oliva Høines.) Helt til venstre i hvit skjorte er landsbyhøvdingen Bonifacio, den hvite personen med blå skjorte og hvit blomsterkrans er denne bloggs forfatter, og til høyre i bildet - rett til venstre for den gule planten - smiler pastor Boy:


Alt tyder på at det skal bli en vellykket og godt planlagt tur sommeren 2010, med et større følge enn vanlig. Flott at mange på denne måten får et nærmere forhold og eierskap til det arbeidet vi støtter i Filippinene, ikke minst til urfolket i mamanwastammen.

Som vanlig har jeg god appetitt. Jeg er blitt anbefalt å spise hyppige og små måltider for å motvirke kvalme. Hyppige er nok måltidene mine, der er jeg flink, men de er slett ikke alle små! Jeg fikk et tips fra en lege om at det kan være det kortikosteroide hormonet jeg spiser som skjerper appetitten, og at man ofte ser vektøkning som bivirkning av preparatet. Men i mitt tilfelle holder vekten seg upåklagelig konstant, nesten uansett hvor mye jeg spiser. Kanskje er det fordi jeg går såpass mye som jeg gjør, mellom 1 og 2 timer hver dag.

søndag 27. desember 2009

Gjester til middag

I dag hadde vi middagsbesøk fra Dyrkolbotn. Vi satset på en minimalistisk oppdekning hva gjelder duk og pynt, men det skulle vise seg at det nesten ikke ble plass til all maten som etterhvert ble servert.  Ribbe, kjøttkaker, spaghetti, i det hele tatt...  God mat og godt lag ble det! Leikny har tatt disse bildene.


Dessert med kaffe tok vi i stuen:


Randi i sofaen:


Og svigerfar Otto, rett før gjestene reiser igjen:


Torstein ble med gjestene til byen, der han og Sjur ville gå tur på Fløyen i mørket. En ting han savner i Pittsburgh er Bergens byfjell, og han griper enhver mulig anledning til å ta seg en tur nå i juleferien.

Med meg selv kan jeg bare melde at alt står bra til. Siden det er søndag, skal jeg som jeg tidligere har nevnt etter legens anvisning spise en god del Bactrim, og dette gjør meg kanskje litt skjelven til tider. I morgen er igjen en normal hverdag, uten Bactrim men med strålebehandling på HUS. Fra nå av er stråletimene tidligere enn de har vært hittil, og i morgen blir jeg etter planen hentet av pasienttransporten kl 10:00. Jeg må derfor prøve å legge meg tidligere enn før, slik at jeg kan rekke å spise tidlig nok om morgenen.

Vinter på Thorsenfeltet

Jeg benyttet den lille smule dagslys mellom kl 11 og 12 til en liten tur opp til Thorsenfeltet, boligfeltet som ligger øverst opp mot Storavarden, vår lokale fjelltopp. Kort tur, mange bilder. So it goes, for å låne et fast uttrykk fra Kurt Vonnegut.

Hjemme hos oss betaler vi en brøytetraktor for å svinge innom og ta unna det verste av snøen. En meget god investering!


Ikke alle boliger har det foreskrevne antall biloppstillingsplasser. Det medfører at brøytingen bare kan bli halvhjertet enkelte steder:


Jeg nærmer meg den bakken jeg skal gå opp, til høyre der fremme:


nemlig:


Istapper langs veien:


Haris hus ligger omtrent halvveis opp til toppen av Storevardsbrekka, med en flott hage med eksotiske vekster fra hele verden, kanskje kan jeg bringe bilder derfra til sommeren?


Snøplogen kjørte forbi meg mange ganger under turen, både nedover:


og oppover:


Salhus er rett frem over fjorden:


Eidsvågneset med Lønborg:


Denne karen trenger nok mer enn en feiekost for å klargjøre bilen til kjøring:


Aslaks bil er på plass i hans dørløse garasje:


Men han trenger også å jobbe litt hvis han har tenkt seg ut med bilen:


På vei ned igjen lysner det litt her og der i skydekket:


Mot Salhus igjen:


Og mot byen selv:


Barn og ungdom koser seg selvsagt i snøen:


Fra sideveien Rindane:


Solen er bak Lyderhorn i sør, et av Bergens sju fjell:


Jeg ble litt fascinert av disse helt vannrette greinene:


Og så hjemme igjen, en tur ut på terrassen:


Velkommen til oss!