fredag 31. desember 2010

... og takk for det gamle!

Jeg ønsker alle mine lesere et riktig godt tjue-elleve! 

Dette har selvsagt vært et helt spesielt år for meg, men alt i alt må jeg si at det har gått over all forventning. Og ikke minst har jeg fått et utall hilsener og oppmuntringer opp gjennom året, som har varmet godt rundt hjerterøttene, og bidratt til sinnets munterhet. Året har vært et rikt og meningsfylt år, og jeg ser nå frem til ytterligere fremgang i 2011. 

Men altså: hjertelig takk for det forgangne året!

søndag 19. desember 2010

Desember, og stadig progresjonsfri!

November ble en innholdsrik måned!  Jeg nevner i fleng: Nasjonalt Algebramøte med markering av min kommende 60-årsdag den 11. og 12. nov.  Sølvbryllupsdag 16. nov, med selskap hjemme.  Og ikke minst, Leikny og jeg reiste til Pittsburgh uken deretter for å besøke Torstein og se på Carnegie Mellon University, der han studerer på andre året nå. Der fikk vi også være gjester til Thanksgiving Dinner hos en familie som Torstein kjenner. Det var litt av en opplevelse med flotte folk, et rikholdig måltid,  og i det hele tatt en riktig hyggelig kveld. Flyturene frem og tilbake var strevsomme for ryggen, men alt i alt gikk det godt.


Her tar jeg en liten pust i bakken i lokalet der Pittsburgh har sin "pepperkakeby", samt utstilling av nissefigurer fra ulike kanter av verden. Jeg trenger en slik hvil rett som det er.

Stor oppmuntring for meg omsider å komme til Amerika igjen, om det enn bare var for en uke. Det gav mersmak :-)  Visste du forresten at smiley'en er en oppfinnelse nettopp fra CMU? Neppe den viktigste, men verd å nevne!  Da vi var kommet hjem fra USA, kom Geir for en arbeidsuke, og vi matematiserte sammen.  Og da han reiste, kom Frøydis og Kjetil på helgebesøk.  Kjempehyggelig, alt sammen!

Helsemessig er det vel fremdeles på det jevne, i beste fall.  Enkelte dager føler jeg meg stort sett frisk, men utholdenheten er ikke så god.  Og rett som det er har jeg perioder med trøtthet og kvalme.  Fremdeles langt fra mitt gamle jeg, både fysisk eller mentalt.

En spesielt ubehagelig episode inntraff for to uker siden. Jeg var alene hjemme om kvelden, og hadde sett på Dagsrevyen og skulle legge meg, da jeg kjente at noe var helt galt.  Det artet seg som forvirring og hukommelsestap; jeg var temmelig desorientert, og skjønte ikke annet enn at noe var galt.  Episoden, som etter alt å dømme var et mildt tilfelle av TGA (transient global amnesi), varte kanskje en snau time, og deretter kunne jeg orientere meg og føle meg omtrent normal igjen.  Det hjalp godt å snakke med Leikny i telefonen, og med Egir, som kom og besøkte meg i påvente av at Leikny skulle komme hjem. Men det var en guffen opplevelse, og visse hendelser fra den forgangne uken kunne jeg slett ikke huske, til tross for at jeg egentlig visste at jeg burde huske det. Det meste, men ikke riktig alle detaljer, var kommet på plass etter et par dager.

Vi ringte til Kreftpol om episoden neste morgen.  Nå hadde det seg slik at jeg likevel skulle på ny MR-kontroll den samme kvelden, så ytterligere undersøkelser bli ikke gjort før resultatene av MR forelå. Tre dager etterpå hadde jeg legetime, og kreftlegen sa at bildene ikke viste noe galt, alt er i skjønneste orden (iallfall hva kreften angår).  Han har så bestilt utredning for meg hos nevrolog, som vil undersøke om det kan være snakk om epileptiske tendenser, eller et lite "drypp", eller noe helt annet, gjerne ufarlig.  I påvente av en slik utredning har jeg -- i samråd med kreftlegen –– ilagt meg selv kjøreforbud på annet enn korte turer. Og jeg har vært unormalt trøtt i de to ukene som er gått.

Torstein er kommet hjem fra Amerika, så da har vi iallfall minst én sjåfør i huset! Han skal bo i Bergen det neste semestret, og være "utvekslingsstudent" med motsatt fortegn, kanskje "innvekslingsstudent"? Til høsten bærer det igjen tilbake til CMU.

Julen nærmer seg med stormskritt, og i år har vi iallfall kjøpt juletre i tide!  Garvede blogglesere vil huske at i fjor var vi for sent ute, og måtte sage ned en ekte "enebærbusk" fra hagen. Det fungerte helt utmerket, det, men det er ingen passelige einerbusker å ta til årets jul.

God jul, alle sammen!

tirsdag 9. november 2010

Ettårsmarkering

I dag er det ett år siden jeg ble operert. Jeg har lenge tenkt at det burde markeres på en eller annen måte, og det har vi nå gjort: vi kjøpte en Kong Haakon konfekteske og et kort, og reiste til Haukeland for å gi det til personalet på Nevrokirurgisk avdeling, post 1.  På kortet hadde vi skrevet: 

9. november 2010
For nøyaktig ett år siden ble jeg operert for Glioblastoma Multiforme, og lå deretter en uke på Nevrokirurgen før jeg ble sendt hjem, og ble Kreftavdelingens ansvar.  Jeg har nå hatt et strevsomt, men rikt og godt år!  Operasjonen har vært vellykket, og ved siste kontroll var jeg progresjonsfri. Jeg ønsker å markere ettårsdagen med å uttrykke min varme takk for dette året, for den fremragende behandling jeg og min kone har fått av HUS generelt, og NK spesielt. 

Hele tiden er vi blitt hjulpet av fagfolk med faglig kompetanse og trygghet i sitt arbeid, og vi er blitt møtt med ekte omsorg, forståelse og respekt.  En helt spesiell takk går til mine kirurger, Morten Lund-Johansen og Christian Helland.  Til tross for den julingen jeg fikk, husker jeg tilbake med glede på uken som pasient på NK, og det har dere alle sammen del i.   Hjertelig takk!

Stein Arild Strømme

Og da vi kom opp på NK i 7. etasje, gikk vi direkte til vaktrommet, og traff minst tre pleiere som jeg kjente igjen og som husket meg igjen.  Samt noen jeg ikke husket (en av dem jeg spurte etter hadde sluttet siden sist).  Det var en god og varm stund, og jeg fikk bestemt inntrykk av at besøket vårt og gaven ble godt mottatt.  Og da jeg leste høyt fra kortet, ble jeg så rørt selv at jeg ikke kunne holde tilbake et par tårer.

Etterpå fikk vi kaffe og vafler av Rebekkalosjen i Atriet i Parkbygget.  En meget hyggelig markering!

søndag 31. oktober 2010

Oktoberrapport

Måneden startet med et oppmuntrende besøk hos overlegen.  Som fortalt sist var de siste MR-bildene helt fine.  Og oktober har i all hovedsak vært en god måned, selv om jeg var mye plaget av trøtthet den første halvpart av måneden.  Etter det har jeg kjent meg nesten frisk som før i tiden! Voldsomt kjekk følelse, kan jeg fortelle!  Bare kondisjonen er ikke så god.  Og vi har planlagt å reise til Pittsburgh en uke i slutten av november for å besøke Torstein.

Jeg har til og med begynt å få igjen noen av mine gamle plager, først og fremst ryggen.  Det startet med at vinteren plutselig kikket feil på kalenderen, og mente at det var på tide med snø igjen. En ellers vakker torsdag morgen for 10 dager siden sto snøføyka rundt huset, og det var ikke annet å gjøre enn å skifte til vinterdekk på bilen.  Bilen er stor og hjulene tunge, så det er en jobb jeg normalt overlater til bilpleiefirmaet nede i Florvåg.  Så også denne gangen.  Men flere timer senere samme dag kjente jeg plutselig at det var noe galt i ryggen, på det samme gamle stedet.  Ergerlig også; det er fire år siden sist jeg har merket noe trøbbel.  Forklaringen er nok at bare det å løfte vinterhjulene fra garasjegulvet opp i bilen, og senere få de ferdigskiftede sommerhjulene tilbake fra bilen til garasjen, har vært mer enn ryggen hadde godt av, selv om jeg ikke merket noe med det samme. Akk ja.

Heldigvis går det nå bedre dag for dag, og jeg ser for meg at jeg blir helt bra igjen før Amerikaturen. En god venn som er lege fortalte at alle studier viser at det er bedre å være i bevegelse enn å ligge stille, og den aller beste bevegelse er å danse(!).  Så nå prøver jeg så godt jeg kan å gå turer med rytmiske hoftevrikk, iallfall hvis jeg tror at ingen ser meg.  Heldigvis er bilen høy og lett å komme seg inn og ut av, så det går helt fint å bruke den (men helst ikke for lang tur ad gangen).

Månedens høydepunkt var at vi ble kjent med et ektepar fra en annen del av Vestlandet. Mannen i paret har samme diagnose som meg, og samme overlege, og tilnærmet identisk behandlingsopplegg, men ligger et halvt år etter i løypen.  De hadde kommet over herværende sykeblogg og kjente seg igjen i mye av det jeg fortalte, og tok kontakt med meg på epost.  Som det falt seg, passet det akkurat å treffe dem til middag på Haukeland Hotell sist torsdag ettermiddag, og etterpå var de med oss på en liten samling i Strusshamn kirke. Alt i alt et utrolig hyggelig bekjentskap og en fin kveld.  Jeg håper vi vil fortsette å ha kontakt!

En liten episode fra nettopp den kvelden: Da vi skulle kjøre fra Haukeland klarte jeg ikke å finne igjen det kredittkortet jeg hadde brukt for å kjøre inn i parkeringsområdet. Au au, mye galt på en gang, først og fremst at vi ikke kom oss ut igjen!  Etter ett kvarter av min febrilske leting etter kortet, tok Leikny — via callingsystemet — kontakt med en vennligsinnet vakt som åpnet bommen for oss og slapp oss ut.  Videre måtte naturligvis kortet sperres, hvilket gikk meget greit ved hjelp av en telefon til Skandiabanken. Og to timer seinere fant jeg kortet igjen; det hadde gjemt seg i en fold på genseren min.  Jeg kom da til å tenke på Piet Heins gruk:

Den som har mistet sin ene hanske
er heldig i forhold til dén
som mister den ene, kaster den andre,
og finner den første igjen.

Men alt ordnet seg: jeg fikk bestilt nytt kort gjennom nettbanken, og ved et par telefoner til Haukeland Parkering fikk jeg også kansellert innkjøringen fra deres database, slik at jeg slipper en regning på mange dagers parkering. Faktisk slettet han hele posten fullstendig, slik at jeg i virkeligheten har parkert gratis! Jeg vil likevel ikke anbefale denne metoden for snikparkering til andre :-)

Jeg avslutter med denne lille snutten jeg filmet i dag morges på søndagsturen.  Bevegelsene gir bringebærbusken rent menneskelige trekk; denne vennlige personen som hilser og smiler til alle kanter kunne kanskje vært gjest i Gyldendals hageselskap?

video

Jeg har forresten fått telleverk i høyremargen (høres nesten ut som en sykdom det også!), som i skrivende stund viser at jeg har hatt 2260 besøk på bloggen (uvisst over hvilken tidsperiode).

søndag 3. oktober 2010

Kort referat fra lang periode

Ja, det er lenge siden forrige bloggstykke. Siden sist har jeg gradvis vendt tilbake til en normal tilværelse, men jeg er ikke helt fremme ennå.  Høydepunkter: klassefest 40-årsjubileum, besøk hos Gunnvald på Vestvollen, forskningsopphold i Oslo, og langt fra minst: Kjetils og Frøydis' bryllup!

Jeg nevnte normal tilværelse, og det innebærer bl.a. hårvekst igjen, som illustrert av bildet i høyremargen. Men helt normal er jeg nok fremdeles ikke; jeg har innimellom en unormal trøtthetsfølelse og litt tendenser til kvalme og hodetyngde. For ni dager siden var det for en gangs skyld såpass kraftig at jeg fant det tilrådelig å ringe Kreftpol for å be om råd.  Som følge av dette ble neste rutinemessige MR-kontroll fremskyndet til tirsdag, og fredag (i forgårs) fikk jeg vite resultatet.  Akkurat som forrige gang var det bare godt nytt: progresjonsfri, ingen tegn til reaktivering av svulsten :-) !

Dermed kan jeg slappe av og slippe å bekymre meg, også i denne omgang.  Det var en stor lettelse, kan jeg fortelle. Kvalmen vet jeg hvordan jeg skal håndtere, og trøtthet kan en leve med hvis det bare er mulig å ta en liten middagslur i ny og ne, og det er det jo!  Og så lenge det ikke er snakk om tilbakefall, er det bare ettervirkninger av operasjon og diverse behandling, som etter alt å dømme vil gi seg etterhvert.

Neste kontroll er i desember.

onsdag 18. august 2010

Kjør i vei!

Kort rapport, denne gangen skrevet i Atriet på Kreftavdelingen, der Odd Fellow / Rebekkalosjen nå er tilbake etter ferien og serverer de mest smakfulle ostesmørbrød til kaffen. Velsigne dem!

Grunnen til at jeg er her i dag, er at jeg har vært til ny synsfeltundersøkelse. Den gikk minst like bra som forrige gang, og jeg fikk dermed forlenget mitt midlertidige bilkjøreløyve, i denne omgang til 1. desember, som er dagen for ny synskontroll.

Ellers er det å melde at noen uker nesten helt uten medisiner etterhvert nå har gjort underverker med min allmentilstand, og jeg er kommet i riktig god form.  Nå ser jeg frem til helgens klassefest, 40-årsjubileet for klasse 3RB!  Jeg har forsøkt å repetere russisken i sakens anledning:

Добрый день! Здравствуйте!  Как вы поживаете? Спасибо, хорошо!

fredag 30. juli 2010

Progresjonsfri!

Ja dét var ordet hun brukte, legen min, da jeg skulle få vite om resultatet av siste MR-scan, som ble tatt tirsdag for tre dager siden. Det betyr at, som i mai, så var det heller ikke denne gangen spor av ondartet aktivitet i hodet mitt.  Gunnvald omtalte seg selv som et tilfelle av ”begivenhetsløs overleving”, og selv om det er noen år for tidlig for meg å tilregnes den kategorien, begynner jeg snart å føle det på samme måte :-).

Hodet var rent og fint inni, og bildene var skarpe og klare. Utrolig hva medisinen kan få til med litt hjelp fra matematikere og fysikere!

Det jeg nå har av plager, som trøtthet utover det normale, og tidvis kvalme, blir tilskrevet ettervirkninger av den behandlingen jeg har fått, både stråling og kjemikalier.  Nå skal jeg virkelig ha fri, i den betydning at jeg ikke skal ha mer behandling på lenge (kanskje aldri mer?)  Men jeg er fremdeles Kreftavdelingens ansvar, de skal passe på meg og sørge for nye MR-bilder ca hver 3. måned fremover.  Og jeg har min lege og mine kontakter på poliklinikken som jeg når som helst kan ringe til, skulle det være noe.

Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: all honnør til Haukeland Universitetssykehus. Jeg har så godt som uten unntak alltid blitt møtt med vennlighet, kompetanse, forståelse for min situasjon, og omsorg.  At ventetid i enkelte situasjoner blir litt lenger enn beregnet, er nærmest en selvfølge i en så stor og kompleks organisasjon som HUS.

Du er fri, sa legen, fri til å reise på lang ferie, fri fra medisiner, inkludert mine kraftige helgedoser med Bactrim som jeg har måttet ta helt siden desember.  Og en melodistrofe med følgende tekst datt meg i hu:

Med undring eg ser: Eg er fri!

og sannelig om ikke verset (av Trygve Bjerkreim) fortsetter slik:

Eg skal ikkje døy, eg skal leva
med Jesus til æveleg tid.

mandag 5. juli 2010

Månedsrapport med bil

Sist var nyheten at jeg fikk tillatelse til å kjøre bil igjen.  Det har jeg nå gjort en måneds tid uten uhell av noe slag.  Til tross for mitt reduserte høydesyn har det ikke vært noe kollisjon med fugler eller UFOer, og jeg har til og med fått øye på alle trafikklys som henger der oppe.  En skikkelig forbedring av livssituasjonen!
Passelig anledning til å vise denne klassikeren, til glede for nye lesere. Ingen trenger å være i tvil om hvor riksvei 555 går:
 
Første helg i juni hadde jeg besøk av Kristin, Geir og tante Else.  Torstein og Maria var også med, så klart, og Maria hadde med denne elegante hjemmelagde sjokoladekaken, forkledd som "hvit dame":
Er hun ikke fin?  Vi hadde en flott helg med middag på Casa del Toro, og en bydag med vandring på Nordnes og besøk på Akvariet. Og Geir ble igjen et par dager etterpå slik at vi kunne jobbe litt.  Det er fremdeles mye spenning med et gammelt problem vi har sett på før. Kanskje vi kan knekke det nå, når vi begge er tilbake fra administrative stillinger for å være matematikere igjen?

Helsesituasjonen er som den har vært en stund nå: stort sett god, men jeg har ikke 100% av min normale utholdenhet. Det gir seg utslag i at jeg fort blir sliten og trøtt, og jeg tar gjerne et par smålurer i løpet av dagen.  Kvalmen er så godt som over, med unntak av et par-tre dager hver måned forbindelse med cellegiftkurene mine.  Men den håndteres greit med tabletter.

I dag har jeg startet på min månedlige femdagersbolk med cellegift.  Dette har vært planlagt helt siden jeg begynte med behandlingen i desember i fjor.  Det er den sjette og siste av de femdagerskurene som var planlagt opprinnelig (den første var i februar, ca en måned etter at strålebehandlingen sluttet), så hvis alt går bra skal jeg ikke ha flere.  Det skal taes nye MR-bilder 27. juli, og det blir spennende!  Siste jeg tok bilder (i mai) var det jo bare godt nytt.

Leikny er på tre-ukers tur til Filippinene, etter at jeg har pushet på for å få henne av gårde, og min overlege hadde sagt at det var OK.  Torstein har flyttet til hybel i byen og arbeider på Bybanen, så jeg ser ham ikke hver dag. Men jeg trives godt alene i huset, og koser meg riktig godt, både hjemme og på instituttet (der det heller ikke er så mange på jobb i disse dager :-).

Her er nærmeste bybanestopp, sett fra instituttet. Politikerne har gitt stoppet det intetsigende navnet "Nygård", når "Autogården" ville vært mye mer presist og betydd noe for folk flest.
Sist helg var Torstein og jeg i Dyrkolbotn for å være med på feiring av Aashilds 70-årsdag.  Hyggelig opphold, hyggelige slektninger, og fint å merke at jeg kunne kjøre begge veier uten noen problemer.  Jeg var lys våken hele tiden på veien.  Og cruisekontrollen sitter i fingrene som før!

Her er to av Aashilds brødre, Bjarne og Torstein:

Riktig god sommer til alle lesere med disse bildene fra Botnavatnet :-)  Dyrkolbotn Fjellstove er godt forspent med farkoster:

Andrea er klar til dyst:
Det gjøres klar til padletur:
Tre kanoer og en robåt ble brukt.

onsdag 2. juni 2010

Bil

Kort gladmelding i dag: øyenlegen har sagt OK til at jeg kan kjøre bil igjen (etter 7 måneders kjøreforbud). I første omgang gjelder løyvet for tre måneder, så skal jeg tilbake til ny kontroll/synstest i annen halvdel av august. Jeg ser frem til et stadig mer normalt liv!

Jeg nytter også høvet til å takke hjertelig alle dem som gjennom denne tiden utrettelig har stilt opp som sjåfør for oss når det har trengtes. Det er ikke få!

lørdag 29. mai 2010

Ut i verden!

I februar holdt instituttet en lunsj for å markere at jeg sluttet som instituttleder, og da fikk jeg bl.a. i gave et helgeopphold på Selje Hotell for to personer, med hotell og reise Bergen-Selje tur-retur med hurtigbåt. Vi bestemte oss for – etter mange og nøye overveielser – å bruke pinsehelgen til denne turen, og har gledet oss lenge. Jeg var spent, for dette var min første tur utenfor Askøy og Bergen på over et halvt år. Så lang tid har det faktisk gått siden operasjonen 9. november!

Med denne lille billedreportasjen vil jeg gjerne få takke alle ved Matematisk institutt for den flotte gaven.  Vi hadde en deilig og inspirerende tur, og den beviste også for meg at det faktisk går an å reise lenger enn 3 mil på en gang.  Det var til stor oppmuntring!

På vei til Strandkaiterminalen:

Underveis, på "Kommandøren":

Fint vær da vi nærmet oss, fredag kveld:

Her er hotellet sett fra hagen. Vårt rom hadde den midterste av de tre små arkene til venstre i bildet.

Regnklærne kom godt med.  Man kan si mye godt om seljeværingene, men akkurat dette med været har de ikke helt "fått til".  Selje skal jo være så vakkert, og det kan man faktisk ane at det er, men det er vel helst når været også er bra!

Værforholdene innbød mye til dråpefotografering:











Men det var ikke bare regn, heldigvis.  Her har fotograf Leikny vært spesielt heldig med motivet, synes jeg:
 


Her var det også et lite opphold, vi er på vei til kunstneren Kjell-Stig Amdams galleri.

Verkstedet hans sto åpent:

Han hadde et helt lite tun med hus der han stilte ut kunsten sin:

Leikny er fin i fargene!

Men vi må ta bildet på nytt uten henne for å få et annet motiv i fokus, nemlig kirken. Den ligner en andemor som passer på en flokk andunger, gjør den ikke? Vi kalte dem kirklingene, denne rekken med naust:


Vi måtte selvsagt ta turen ut til klosteret på Selja, en øy like utenfor Selje sentrum.

Klosterruinene er imponerende, og under restaurering.  Her er klokketårnet.
På vei opp i skråningen.
Jeg gikk ikke så langt, men Leikny var helt oppe i hulen der Sunniva og hennes følge etter legenden ble begravet (etter eget ønske, forøvrig).  Nå er det et pilegrims-"monument" der oppe.

Tilbake til fastlandet, og noen bilder fra området rundt kirken. Her er Selje sentrum og kai i bakgrunnen, dette bildet er tatt presis i motsatt retning fra det tidligere bildet av kirken med kirklingene.

Litt sol fikk vi da også, selv om det ikke var mye.
Smug mellom to kirklinger:

Den nordligste halvparten av kirklingene i kveldssol:

Og kirken selv i aftensol:

Vel hjemme igjen i Bergen ble vi plukket opp på Strandkaiterminalen av Torstein, og så bar det avsted til en bedre middag på Peppes Pizza i Loddefjord. 


Borte bra, men hjemme best!

søndag 16. mai 2010

Hurra for 17. mai!

I forgårs (fredag) avsluttet jeg den første av tre nye femdagersbolker med Temodal.  De to neste blir i juni og i juli. Som jeg også har merket før, ser virkningen på meg ut til å være sterkest de første tre dagene etter kuren, fredag-lørdag-søndag. Det er som vanlig trøtthet og kvalme. Spesielt første del av dagen er jeg tilbøyelig til å ville sove rett som det er, selv om jeg faktisk har sovet mye om natten.  Og kvalmen er såpass påtrengende at jeg tar en kvalmetablett eller to i løpet av dagen.  Fint at det er langhelg akkurat nå, så jeg kan ta det rolig.  Antar at jeg (som vanlig de siste gangene) skal bli mye bedre allerede mandag eller iallfall tirsdag.

Torstein er kommet hjem fra USA, og dermed har vi igjen sjåfør i huset! Dessverre ser det ut til at bilbatteriet har fått varig mén av å ha ventet så lenge på å bli kjørt, så akkurat nå må Torstein passe på alltid å parkere i utforbakke.  Riktignok bor vi på Vestlandet, så nærmeste slike er aldri så voldsomt langt unna, men upraktisk er det jo. Vi vil forsøke å få den til verksted med det første, når langhelgen er over.

I mellomtiden ønsker jeg alle en riktig festlig 17. mai, i all slags vær!

fredag 7. mai 2010

Godt nytt

Kort blogg i dag, men desto bedre innhold!

Mandag var jeg til MR-undersøkelse for første gang siden 11. november i fjor. I dag hadde jeg time hos overlegen min for bl.a. å få vite resultatet av MR-en. Og hun var meget godt fornøyd med bildene, og sa at de viste ingen tegn til ondartet aktivitet. Bedre kunne det ikke bli!

Jeg skal fortsette med en tremåneders kur til, på samme vis som før: fem dager i hver av månedene mai, juni og juli, og 23 dagers pause mellom bolkene.  Starter mandag førstkommende.  Deretter skal jeg på ny MR for ytterligere kontroll.  Dersom alt fremdeles er fint, skal jeg da ikke fortsette med flere Temodalkurer, og kan nøye meg med litt MR hver tredje måned eller så.

søndag 25. april 2010

Lørdagsrutine og synskontroll

Ikke akkurat rutine, men det har nå skjedd et par ganger: jeg går til Kleppestø og spiser hos Baker Brun, og Gunvor dukker opp (av og til etter at hun har fått et tips om at jeg sitter der). Det er med fornøyelse jeg da kan spandere bløtkake og capuccino! Og til gjengjeld kan jeg handle en hel trillevogn full og få varene kjørt hjem etterpå. Når man legger til at Gunvor alltid er hyggelig selskap, forstår man at det hele er en god ordning :-)


Denne gangen var også Leikny med. Dessverre for Hong Kong-politiet var den gode baker fullstendig tom for "poteter" denne dagen, og damene fikk hver sin napoleonskake med capuccino, mens jeg til trøst fikk en hvit dame med svart kaffe til.


Om uken er det ellers å melde at formen har vært rimelig god. Litt trøtthet henger stadig i, men på den fronten synes jeg selv det har vært god fremgang, og jeg var da også på arbeid på instituttet hver dag (unntatt onsdag, men det var av andre grunner, se nedenfor). Kvalmen derimot er rett som det er merkbar og plagsom, selv nå over en uke etter at siste Temodal ble fortært. Men som før klarer jeg å håndtere det ved et forsiktig kosthold med små og hyppige måltider, samt mosjon (spaserturer i frisk luft).

Onsdag var jeg igjen til synskontroll, og tok den testen som folk over 70 år skal ta årlig for å beholde førerkortet. Skuffende nok strøk jeg der også, så fremdeles står kjøreforbudet ved lag. Jeg skal tilbake til nytt forsøk i slutten av mai.

lørdag 17. april 2010

Arbeidsuke!

En "tremåneders kur" består av følgende syklus: fem dager der jeg tar 400 mg Temodal daglig, deretter 23 dager uten. Så fem dager Temodal igjen, 23 dager fri, og til slutt fem dager Temodal og 23 dager fri. Konkret: en uke midt i hver av månedene februar, mars og april har jeg spist Temodal hver dag mandag-fredag. I går var siste dag i aprilbolken, og dermed siste dag i hele tremånederskuren.

Jeg har tidligere skrevet om ubehagene som fulgte etter den første femdagersbolken. Heldigvis er disse ubehagene gradvis blitt mindre de to neste gangene, både i omfang og varighet. Det arter seg slik at jeg ikke merker noe særlig de første dagene av Temodalspisingen, men til gjengjeld merker jeg det flere dager etter at jeg har sluttet. Det går på trøtthet og reduserte krefter først og fremst, men også litt på kvalme og nedsatt apetitt. Trøttheten kan nok best behandles med tilstrekkelig søvn, både om natten og en og annen liten lur i løpet av dagen. Kvalmen håndteres rimelig greit med medisiner (Ondansetron, evt. supplert med Afipran etter behov).

Nå har jeg altså hatt mindre omfattende plager denne siste omgangen enn de forrige. Jeg har faktisk vært på instituttet tirsdag, onsdag, torsdag og fredag, hvilket har gitt meg meget stor glede! Men jeg kjenner at trøttheten kommer, både i går og i dag, og er glad for at det er helg nå. Fremdeles er jeg et stykke fra å være i så god form som jeg var i desember når det gjelder kondisjon og utholdenhet. Jeg klarer å gå til Kleppestø innimellom, men blir dyktig sliten av det.

Legen sier at trøttheten og slappheten godt kan være ettervirkninger etter strålebehandlingen, og at dette kan vare et helt år.  Jeg skal nå etter alle solemerker ha en ny tremåneders kur direkte i flukt med den som nettopp er slutt. Dvs en uke i hver av månedene mai, juni og juli skal jeg spise Temodal igjen.  Det skal gå greit.  Men nå er det også (omsider) bestilt nye MR-bilder av meg, i uke 17.  Det er ikke helt klart for meg hva man eventuelt kan forvente å se på disse bildene, men jeg har forstått at det ikke ville vært noen vits i å ta dem tidligere.

Leikny tok gipsen på mandag, etter tre uker. Det er fremdeles litt vondt, men hun klager ikke, og halter både hit og dit. Her er et bilde fra forrige uke (8. april), med gips. Det ga lenge en stor lettelse i smertene når den brukne foten ble holdt høyt og blodet rant vekk. Her er hun i full sving med å lage mat, sikkert til meg :-)


Avslutter med dette bildet som om ikke annet beviser at vinteren er over! (Tatt før Eyjafjallajøkullutbruddet.) T-skjorten fant vi i Stockholm (Gamla Stan) for noen år siden:

søndag 4. april 2010

Langfredag, påskeaften og påskedag

Langfredag ville vi gå til gudstjeneste i Erdal kirke. Dette er en passende spasertur for meg (20-25 minutter), men Leikny, med foten i gips og med krykker, fikk heldigvis haik med en bil som skulle den veien. Og tilbake på samme måten: hun fikk haik og jeg gikk. Jeg ville nok også fått sitte på, hadde det ikke vært for at han som tilbød haiken bare hadde en toseters bil. Men jeg var i grunnen bare glad for det, for jeg har godt av å gå, selv om jeg til tider kan bli sliten av det. Fin gudstjeneste, og attpåtil en prest som er interessert i kosmologi, kjernefysikk og strengteori!

Påskeaften fikk vi omsider startet "utsiktsprosjektet" vårt, som jeg har nevnt tidligere. Dette bildet illustrerer hva jeg mener. Når løvverket kommer på stenger de to bjørkene helt for vår flotte utsikt over fjorden og inn til Bergen by:
Heldigvis har vi gode venner, og her er Ove ankommet med motorsagen, som først må slipes:

Vi startet med den minste av de to bjørkene, den til høyre på bildet over. Dette treet sto på naboens tomt, men selvsagt hadde jeg innhentet tillatelse på forhånd, og fått den innvilget på den mest tenkelig entusiastiske måten: "ja, velsigne dere, ta ned ikke bare bjørken, men gjerne alt rusket (seljekrattet) som står rundt!"
Det gikk greit å felle denne bjørken, vi måtte bare passe godt på telefonlinjen, men det gikk fint. Rhododendronbusken vår har overlevt mye før, og den tåler forhåpentligvis også å få en bjørk i hodet av og til:

Ove godsnakker med busken og fjerner det som plager den:

Selv var jeg neppe noe fullverdig arbeidsmann, kreftene mine later stadig noe tilbake å ønske, men jeg forsøkte nå å hjelpe til etter beste evne, med rolig tempo og mange pauser :-)
 
Her støtter jeg stigen i det Ove går opp i bjørk nr 2, den største av dem. Den er på venstre side av telefonlinjen, så det blir en utfordring å få den til å lande mellom ledningen og terrassen, og helst skåne så mange bærbusker som mulig samtidig.
 
Men først må tauet festes, der ca 10 m opp i stammen:
 
Og litt senere: sannhetens øyeblikk, der Ove og jeg trekker treet overende med tauet, etter at Ove har skåret stammen nesten over med motorsagen. Det gikk helt fint det også, bare en liten bærbusk ble såvidt truffet.
 
Og her det foreløpige resultat. Det gjenstår endel rydding, men utsikten er nå åpnet!

Første påskedag la vi veien til Kleppe Bedehus, normalt en overkommelig tur til fots, over Bergheim.  Leiknys fot er stadig gipset og vond:
Men humør og pågangsmot var det ikke noe å si på:
Fint driv med krykkene her:

En pause i Romarheimskrysset for å løfte den brukne foten. På dette tidspunkt hadde jeg ringt Egir, som ikke bare kom og kjørte oss til vår destinasjon, men også selv ble med på møtet der i bedehuset.

I Romarheimskrysset ble det også tid til å knipse det såkalte "Nyavatnet":

Av høflighet skal jeg ikke fortelle hvilket bedehus denne veggen hører til, men den var litt for interessant fra et fotosynspunkt til at jeg helt kan la den være i fred:

Jeg så også vinterens forhåpentligvis aller siste snøflekk før vi reiste hjem igjen:

Vi fant frem flagget for første gang i år. Det er vel ingen bedre dag å feire enn påskedagen og dens budskap:
 
Til slutt vil jeg benytte sjansen til å takke for en lang rekke påskehilsener jeg har fått fra fjern og nær!