onsdag 31. mars 2010

Påske

Påsken starter som kjent med palmesøndag, og for første søndag på lenge følte jeg meg i form til å gå på møte i Misjonskirken. Der var det kurvfest med veldekket koldtbord:

Mandag var jeg på HUS for å ta blodprøver. Jeg hadde glemt å bestille transport på forhånd, så jeg karret meg som best jeg kunne til Haukeland med offentlig transport, hvilket gikk fint. At det ikke ble problemer skyldes ikke minst at prøvetaking er høyst fleksibelt med hensyn til tidspunkt: jeg kunne komme til poliklinikken når som helst mellom kl 8 og kl 14. Jeg er forresten imponert over bioingeniørenes ferdigheter når det gjelder å ta blodprøver. Normalt sier de: "Nå kommer det et lite stikk!", og så er stikket så lite at det knapt merkes. Denne gangen sa hun ikke denne (nærmest rituelle) setningen, og ganske riktig, jeg kjente ikke noe stikk i det hele tatt. Før jeg kunne telle til ti, hadde hun fylt tre flasker med blod praktisk talt uten at jeg kunne merke noen ting! Etter lunsj i kantinen i sentralblokken tok pasienttransporten meg smertefritt hjem igjen. Og jeg har nå husket å bestille transport til neste gang jeg skal ha legetime, hvilket er 9. april.

Tirsdag ble preget av trivelige hendelser hjemme. Først fikk vi besøk av Maria som hadde med presang til oss: rosa muffins! Snakk om hyggelig overraskelse! Bildet ble tatt med Leiknys nye kamera (Canon Powershot SX20 IS), 10 sekunders selvutløser og Gorillapod stativ på bordet:

Alle bildene i dette bloggstykket (unntatt det aller siste) er forresten tatt med dette kameraet.

Tirsdagskveldene pleier jeg å ha sjakkveld i Misjonskirken, men pga skolens påskeferie flyttet vi det hjem til oss denne tirsdagen. Og det gikk helt fint å spille sjakk på kjøkkenet! Ramo er skjult bak Sveinar, og ellers ser vi Åsmund og meg selv ved brettene.

Onsdag ble familiens gode venninne Sigrid bisatt i Øvsttun kapell, hun ble 87 år gammel. Ved god hjelp fra Ingrid, som stilte opp som sjåfør og kjørte meg hjemmefra til kapellet om morgenen, kunne jeg være med i bisettelsen. Dette ønsket jeg svært gjerne å få til, for Sigrid og Anders og Tore og Jens var i alle år nært knyttet til mor og far og Kristin og meg, og etterhvert også Harald.  Far og Anders var skolekamerater fra Hamar katedralskole, og nære venner så lenge de levde.  Siste gang far var i Bergen, var nettopp i Anders' begravelse.  Vi har utrolig mange gode minner fra noe som kan nærme seg tretti års sommerferiering sammen på Kråkerøy. Tore og Jens har nærmest vært å betrakte som en del av vår egen familie gjennom hele oppveksten. Jeg ble derfor glad og takknemlig da Jens og Anne Gro i dag inviterte meg hjem til samvær hjemme hos dem etterpå, i det huset Anders og Sigrid bodde i så lenge de var i Bergen. En fin stund i kirken var det, og en riktig hyggelig minnestund i hjemmet etterpå, der alle mintes Sigrid på sin måte. Og alle hadde bare gode ord å si om Sigrid, som bare har satt gode spor etter seg hos dem hun var sammen med og møtte: barn, svigerbarn, barnebarn, og andre.  Hjertelig takk for at jeg har fått kjenne både Anders og Sigrid, og for at jeg fikk være med i dag!

Her et bilde som jeg ba om å få tilsendt fra Anne Gro senere, der jeg er flankert av Ketil og Mai, som var så snille å kjøre meg hjem etterpå. Og ved siden av Mai igjen er Tore, ved enden av bordet. Gamle fotoalbum ble flittig konsultert og kommentert, som seg hør og bør i en minnestund. Man skimter også den meget karakteristiske løsningen med en halv etasjes høydeforskjell fra spisestuen og ned til stuen (til venstre). Ingen som har vært i Hagen-huset glemmer dette!
 

lørdag 27. mars 2010

Våren kommer

Jeg er full av takknemlighet for at snøen endelig nå er borte, ikke bare fra vår tomt og bilveiene rundt om, men også snarveier og fortau, både på Askøy og i Bergen, kan nå nyttes etter hensikten.  Vinterstøvlettene får ha meg unnskyldt, heretter går det i lave sko!

Fredag 19.3 var siste dag av andre femdagersbolk av første tremånederskur med Temodal. Som også i februarbolken gikk det bra de første par dagene, men så kom en periode med trøtthet. Men mens denne perioden varte i over to uker forrige gang, og var preget av kvalme og dårlig appetitt i tillegg til utmattelse, var den nå for det første mye lettere, og for det andre over etter noen dager. Mandag måtte jeg kansellere en tannlegetime og tirsdag en forelesning på grunn av trøtthet, men siden onsdag (faktisk tirsdag ettermiddag) har jeg vært i etter forholdene meget bra form.

Og det har kommet godt med, for stakkars Leikny har brukket og forstuet ankelen, som ble gipset etter at Egir kjørte henne til legevakten:
Dette skjedde sist søndag, men vondt er det fremdeles, hun skal gå med gipsen i tre uker og være så mye som mulig i ro, og helst holde foten høyt.  Krykkene skimtes på gulvet i bakgrunnen:

A propos våren: nå da snøen forsvant fra hagen, aktualiserte "prosjekt trefelling" seg. Vi har bestemt at to større og en mindre bjørk nå skal ned fordi de stjeler utsikten vår til fjorden og byen, iallfall om sommeren når løvverket kommer på. Så nå har vi snakket med flere, både venner og kjente og kommersielle aktører, så jeg føler meg sikker på at vi skal få trærne trygt ned, og det uten å rasere noen ledninger! Er vi heldige, blir hendelsen med tiden kanskje dokumentert nærmere i denne blogg. I mellomtiden ønsker jeg alle lesere en riktig god påske!

Et lite PS for alle dem som får sine sjakknyheter fra denne bloggen: Magnus Carlsen kom sterkt tilbake i Amber etter en begredelig start, og var det ikke for en skikkelig tabbe i den siste dagens blindsjakkparti (han satte rett og slett dronningen i slag) ville han ha vunnet hele turneringen alene.  Som det gikk, delte han nå førsteplassen med Ivanchuk, som (vi husker) slo ham 2-0 den første dagen. Gratulerer, det er vel den fjerde eller femte sjakkturneringen på rad Magnus har vunnet.

lørdag 13. mars 2010

Besøk!

De siste to dagene har vært overveldet av hyggelige besøk. Torsdag var jeg på vei til 4-ukerskontroll på HUS (nærmere om det nedenfor) da jeg uventet fikk tekstmelding om at klassekamerat Gunnvald (jfr omtale i denne bloggs høyremarg) var i byen, på et møte med Konkurransetilsynet. Vi klarte heldigvis å organisere det slik at vi kunne møtes etterpå, og det skjedde på det fortreffelige spisestedet "Zupperia" (som også serverer andre retter enn supper):

Selv om Gunnvald og jeg har hatt mye kontakt elektronisk, særlig etter at jeg ble syk, må det sikkert være flere år (4-5?) siden vi sist møttes in persona, og nå var det på høy tid! Vi ser frem til 40-årsjubileet for Examen Artium, som skal feires med klassefest for klasse 3RB i august.

Fredag fylte jeg 59 år, og visste at Kjetil og Frøydis skulle komme på overnattingsbesøk fra Oslo for å feire dagen min. Men da det ringte på døren, fikk jeg meg litt av en overraskelse: der sto ikke bare Kjetil og Frøydis, men også Kristin, Geir, Sigmund, Harald, Janne, Else og Rasmus! Snakk om surprise party, noe slikt har jeg aldri vært utsatt for tidligere! De hadde med seg litt av hvert: en stor "hvit dame" fra Baker Brun, og hjemmelaget kyllingsalat til hele selskapet. Og med Geir og Janne som kokker, ble det selvsagt et utsøkt velsmakende og hyggelig måltid! Vi klarte med nød og neppe å dekke på til alle i kjøkkenet.  (Vel, det viste seg, på min forespørsel, at Leikny hadde visst om dette en hel måned, så hun var ikke så overrasket som meg! Godt gjort å holde det skjult for meg hele denne tiden, det skal hun ha, den gode kone!)
 
Kaffe og hvit dame ble inntatt i stuen:
Oddmund stakk også innom. Her en stilstudie i voksenfrisyrer:
Rasmus koste seg, her med Geir og Kristin:

Kjetil og Frøydis skal gifte seg i september. Vi gleder oss!
 

Ekstra hyggelig at mitt første onkel-barn, Sigmund, også var med. Han har ikke vært her siden Torsteins konfirmasjon for sju år siden!
Takk for besøket, til dem som ikke overnattet! De trengte to drosjer:
 

Torsdag 11.3 var jeg altså hos overlegen til kontroll. Jeg hadde tatt blodprøver i forrige uke, og tok flere nå før timen. Konklusjonen på disse er at de er gode på alle måter, og er ikke til hinder for at vi fortsetter cellegiftbehandlingen som planlagt, med samme dose som sist.  Så jeg starter igjen mandag 15.3 med 400mg Temodal pr dag i fem dager på rad, fulgt av 23 dagers pause.  Legen tror at den trøttheten jeg har merket den siste måneden mest sannsynlig er ettervirkninger av strålebehandlingen, mindre av cellegiften. Slike sen-bivirkninger kan vare opptil ett år, men vil gi seg til slutt.  Ja, jeg satser på det, og går med friskt mot inn i en ny cellegiftuke.  Kvalmen klarer jeg normalt å tackle med tabletter, aktivitet, Biola, og mange og små måltider.  De siste dagenes aktivitet ser ut til å hjelpe mot trøttheten også, heldigvis.  Selv om jeg stadig trenger en liten blund innimellom, er jeg våken størstedelen av tiden!

Ettersom hårveksten min er nokså variabel, for å si det mildt, forsøkte vi i dag en ny frisyre:
Spennende å se hvordan det skal gro til igjen!

Jeg har hatt en liten pause i skrivingen av dette stykket for å følge med åpningsrunden i Amber Chess Tournament 2010, men det skulle jeg visst ikke ha gjort! Magnus hadde hvit i et blindsjakkparti mot Ivanchuk, startet litt provoserende med 1. a3, og fikk etterhvert skikkelig juling av den gamle ringreven. Trøsten er at både Aronian og Kramnik også tapte sine første partier.  Revansj i kveld kl 1915, da med brikker og brett.
(Oppdatering søndag kveld: Det bli ingen revansj i går, Magnus tapte også hurtigpartiet mot Ivanchuk. Men i dag slo han grusomt tilbake ved å vinne begge partier mot sin gamle rival Levon Aronian. Godt gjort – fortsetter han slik har han fremdeles sjanse til å vinne turneringen!)

fredag 5. mars 2010

Optimistisk livstegn fra sjuklingen

Som overskriften antyder har de siste ukene ikke vært så gode.  Om det skyldes den intensive femdagers cellegiftkuren 15.-19. februar eller andre forhold vet jeg ikke, men de fleste dagene siden sist jeg blogget har jeg vært nokså tufs, synes jeg selv.  Først og fremst arter det seg som en mer eller mindre permanent trøtthet eller utmattelse, og svært dårlig appetitt. Det er vanskelig å stå opp, eller i det hele tatt gjøre noe annet enn å sove.  Det kan være tungt bare å sitte og holde hodet oppreist :-(

Heldigvis har det verste gitt seg de siste par dagene. Noe av grunnen viste seg å være en infeksjon, som nå responderer fint på en antibiotikakur.  Også kvalmen er bedre, og det er kjekt å kunne være oppe i mange timer ad gangen, og føle at hodet faktisk fungerer omtrent som normalt igjen.  De siste to ukene har jeg måttet kansellere noen forelesninger, men nå er jeg nok snart fit for fight på ny!

For tre dager siden var jeg til ny synsfeltkontroll. Den kom nok på verst tenkelig tidspunkt: for det første var det en av mine slappeste dager, jeg hadde sovet dårlig om natten, og attpåtil foregikk seansen på mitt i utgangspunktet verste tidspunkt i døgnet: tidlig om morgenen. Og ganske riktig, synsfeltkontrollen gikk dårlig, i den forstand at jeg får pent glemme bilkjøring inntil videre!  Med den vinteren vi har i år er ikke det så stort savn, men ergerlig likevel! Ny undersøkelse er berammet til 21. april kl 13:30, da håper jeg at snøen er smeltet, formen er på topp og synet mitt er akseptabelt.  Men jeg kan nok ikke ta for gitt at det er godt nok til bilkjøring, selv om det fremdeles bare er høydesynet mitt som ikke er bra.  Tross alt er jeg takknemlig for at jeg fremdeles kan lese; å miste leseferdigheten, for eksempel, ville vært tusen ganger verre enn å miste lappen! Andre oppløftende ting var at jeg har godt avstandssyn fremdeles, og legen sa at jeg hadde ikke for stort trykk i øyet (eller i hodet). Dette var jeg alt i alt godt fornøyd med!

I neste uke skal jeg til kontroll hos kreftoverlegen igjen, og så er det antakelig på'n igjen med fem nye dager cellegift. Av en eller annen irrasjonell grunn regner jeg med at det skal gå adskillig bedre denne gangen!  Cellegiften er tross alt min venn, og jeg tålte den jo meget godt i desember og januar, da jeg tok den hver eneste dag (men bare snaut halv daglig dose i forhold til disse femdagersbolkene jeg nå får).  Og den gangen hadde jeg også strålebehandling samtidig, og den er jo nå slutt.

La meg til slutt takke hjertelig for all oppmuntring, hjelp og støtte jeg har fått i disse ukene!  Kjekt å kunne se lysere tider i møte, både bokstavelig talt og i overført betydning.

Passelig aktuelt rim for voksne klimaflyktninger som flyttet til Vestlandet for å komme unna vinteren:

Sol, sol, kom til meg, 
snø, snø, gå din vei!