Oktoberrapport

Måneden startet med et oppmuntrende besøk hos overlegen.  Som fortalt sist var de siste MR-bildene helt fine.  Og oktober har i all hovedsak vært en god måned, selv om jeg var mye plaget av trøtthet den første halvpart av måneden.  Etter det har jeg kjent meg nesten frisk som før i tiden! Voldsomt kjekk følelse, kan jeg fortelle!  Bare kondisjonen er ikke så god.  Og vi har planlagt å reise til Pittsburgh en uke i slutten av november for å besøke Torstein.

Jeg har til og med begynt å få igjen noen av mine gamle plager, først og fremst ryggen.  Det startet med at vinteren plutselig kikket feil på kalenderen, og mente at det var på tide med snø igjen. En ellers vakker torsdag morgen for 10 dager siden sto snøføyka rundt huset, og det var ikke annet å gjøre enn å skifte til vinterdekk på bilen.  Bilen er stor og hjulene tunge, så det er en jobb jeg normalt overlater til bilpleiefirmaet nede i Florvåg.  Så også denne gangen.  Men flere timer senere samme dag kjente jeg plutselig at det var noe galt i ryggen, på det samme gamle stedet.  Ergerlig også; det er fire år siden sist jeg har merket noe trøbbel.  Forklaringen er nok at bare det å løfte vinterhjulene fra garasjegulvet opp i bilen, og senere få de ferdigskiftede sommerhjulene tilbake fra bilen til garasjen, har vært mer enn ryggen hadde godt av, selv om jeg ikke merket noe med det samme. Akk ja.

Heldigvis går det nå bedre dag for dag, og jeg ser for meg at jeg blir helt bra igjen før Amerikaturen. En god venn som er lege fortalte at alle studier viser at det er bedre å være i bevegelse enn å ligge stille, og den aller beste bevegelse er å danse(!).  Så nå prøver jeg så godt jeg kan å gå turer med rytmiske hoftevrikk, iallfall hvis jeg tror at ingen ser meg.  Heldigvis er bilen høy og lett å komme seg inn og ut av, så det går helt fint å bruke den (men helst ikke for lang tur ad gangen).

Månedens høydepunkt var at vi ble kjent med et ektepar fra en annen del av Vestlandet. Mannen i paret har samme diagnose som meg, og samme overlege, og tilnærmet identisk behandlingsopplegg, men ligger et halvt år etter i løypen.  De hadde kommet over herværende sykeblogg og kjente seg igjen i mye av det jeg fortalte, og tok kontakt med meg på epost.  Som det falt seg, passet det akkurat å treffe dem til middag på Haukeland Hotell sist torsdag ettermiddag, og etterpå var de med oss på en liten samling i Strusshamn kirke. Alt i alt et utrolig hyggelig bekjentskap og en fin kveld.  Jeg håper vi vil fortsette å ha kontakt!

En liten episode fra nettopp den kvelden: Da vi skulle kjøre fra Haukeland klarte jeg ikke å finne igjen det kredittkortet jeg hadde brukt for å kjøre inn i parkeringsområdet. Au au, mye galt på en gang, først og fremst at vi ikke kom oss ut igjen!  Etter ett kvarter av min febrilske leting etter kortet, tok Leikny — via callingsystemet — kontakt med en vennligsinnet vakt som åpnet bommen for oss og slapp oss ut.  Videre måtte naturligvis kortet sperres, hvilket gikk meget greit ved hjelp av en telefon til Skandiabanken. Og to timer seinere fant jeg kortet igjen; det hadde gjemt seg i en fold på genseren min.  Jeg kom da til å tenke på Piet Heins gruk:

Den som har mistet sin ene hanske
er heldig i forhold til dén
som mister den ene, kaster den andre,
og finner den første igjen.

Men alt ordnet seg: jeg fikk bestilt nytt kort gjennom nettbanken, og ved et par telefoner til Haukeland Parkering fikk jeg også kansellert innkjøringen fra deres database, slik at jeg slipper en regning på mange dagers parkering. Faktisk slettet han hele posten fullstendig, slik at jeg i virkeligheten har parkert gratis! Jeg vil likevel ikke anbefale denne metoden for snikparkering til andre :-)

Jeg avslutter med denne lille snutten jeg filmet i dag morges på søndagsturen.  Bevegelsene gir bringebærbusken rent menneskelige trekk; denne vennlige personen som hilser og smiler til alle kanter kunne kanskje vært gjest i Gyldendals hageselskap?

Jeg har forresten fått telleverk i høyremargen (høres nesten ut som en sykdom det også!), som i skrivende stund viser at jeg har hatt 2260 besøk på bloggen (uvisst over hvilken tidsperiode).

Kort referat fra lang periode

Ja, det er lenge siden forrige bloggstykke. Siden sist har jeg gradvis vendt tilbake til en normal tilværelse, men jeg er ikke helt fremme ennå.  Høydepunkter: klassefest 40-årsjubileum, besøk hos Gunnvald på Vestvollen, forskningsopphold i Oslo, og langt fra minst: Kjetils og Frøydis' bryllup!

Jeg nevnte normal tilværelse, og det innebærer bl.a. hårvekst igjen, som illustrert av bildet i høyremargen. Men helt normal er jeg nok fremdeles ikke; jeg har innimellom en unormal trøtthetsfølelse og litt tendenser til kvalme og hodetyngde. For ni dager siden var det for en gangs skyld såpass kraftig at jeg fant det tilrådelig å ringe Kreftpol for å be om råd.  Som følge av dette ble neste rutinemessige MR-kontroll fremskyndet til tirsdag, og fredag (i forgårs) fikk jeg vite resultatet.  Akkurat som forrige gang var det bare godt nytt: progresjonsfri, ingen tegn til reaktivering av svulsten :-) !

Dermed kan jeg slappe av og slippe å bekymre meg, også i denne omgang.  Det var en stor lettelse, kan jeg fortelle. Kvalmen vet jeg hvordan jeg skal håndtere, og trøtthet kan en leve med hvis det bare er mulig å ta en liten middagslur i ny og ne, og det er det jo!  Og så lenge det ikke er snakk om tilbakefall, er det bare ettervirkninger av operasjon og diverse behandling, som etter alt å dømme vil gi seg etterhvert.

Neste kontroll er i desember.