Svulst og prognoser - tilbakeblikk

Første postoperative dag, tirsdag 10.11, hadde vi avtalt at kirurgene Morten Lund-Johansen og Christian A. Helland skulle komme til rommet mitt kl 1500 og fortelle om operasjonen. Jeg hadde på forhånd sagt til Morten omtrent noe slikt: "Du er professor, og dermed presumptivt i stand til å legge dette frem på en klar og grei måte. Jeg ønsker å høre diagnose, prognose, behandling, men orker ikke å strukturere informasjon selv ved hjelp av en serie spørsmål." Leikny, Kristin og Kjetil var med, og Leikny hadde avtalt med Torstein at han skulle være med via Skype fra Pittsburgh.

Jeg må da nesten fortelle den følgende lille episoden, som viste at jeg – forbløffende nok – fremdeles hadde noen av mine ferdigheter i behold når det gjelder praktisk Mac-drifting :-) Husk at dette var bare ca 22 timer etter oppvåkning fra narkosen, med kjempestram rundbandasje og sikkert minst én dose morfin i kroppen. "Ør og fortumlet" er bare begynnelsen. Jeg har senere forundret meg over hvor tilsynelatende normale mine tankeprosesser faktisk er. Dette er et eksempel på at det ikke *bare* er et selvbedrag:

Som nevnt skulle Torstein være med via Skype. Både Leikny og Kjetil er habile skypere, og de forsøkte etter beste evne å opprette kontakt med Torstein ved å bruke min Macbook, den eneste tilgjengelige datamaskin i rommet. Det har seg slik at Leikny har sin egen konto på min Macbook, og hadde logget seg inn på den. De startet opp Skype, og ringte opp Torstein, men på en eller annen måte "ville det seg ikke" helt, som det det er blitt moderne å si. Jeg tror kanskje kontakten ble brutt før den ble opprettet, nærmest. Gode råd var dyre! Jeg ba myndig om å få Macen i fanget, for jeg hadde en mistanke om hva som var galt. Trådløsnettet HUS tilbyr (igjest.helse.net) er bra for mye, men det åpner ikke ukritisk for trafikk på alle porter, og dette hadde jeg merket ved enkelte høve tidligere. Jeg hadde derfor for daglig bruk lagt meg til den vane alltid å logge inn på UiBs VPN-nett via PPTP. Men dette må gjøres for hver enkelt bruker på maskinen; det krever UiB-brukernavn og passord, foruten kjennskap til navn på en passende av UiBs VPN-tjenere. Min løsning: logg ut av Leiknys konto, logg inn på min konto, åpne PPTP-tunellen til UiB-nettet, og *så* starte Skype. Som tenkt, så gjort. På kanskje ett minutt. Med hendene fulle av veneflonbandasje, plastslanger i nesa og alskens annet herk. Og Skype-sesjonen forløp smertefritt den, til velsignelse for både Torstein og meg. Og Leikny ordnet opp med strømforsyning til Macen.

Professor Morten startet så. Jeg visste jo fra dagen før inngrepet at bildene tydet på at det var snakk om kreft, og dette hadde Morten allerede rett etter operasjon bekreftet overfor Leikny, og hun hadde fortalt det til meg.

Operasjonen hadde vært vellykket. De hadde klart å fjerne det som skulle fjernes, dette var også bekreftet av dagens MRI. Men det er en dødelig sykdom, dette. Jeg kan ikke huske om han sa noe om forventet levetid, men kan huske at han nevnte at noen hadde levd så lenge som 10 år, uten at Wikipedia akkurat støtter opp om så lange levetider. Slikt avhenger av mange ting, blant annet behandlingen, tenker nå jeg. Det hører også med å si at patologenes resultater ikke ville foreligge før seks dager senere, så noe forbehold måtte det være.
Behandlingen vil, som jeg har nevnt annet sted i bloggen, være stråleterapi kombinert med cellegiftbehandling.

Kreftformen er etter alt å dømme dødelig, men i motsetning til en rekke andre kreftformer er den ikke assossiert med store smerter. Og de som eventuelt måtte komme kan man godt lindre.

En senere dag har Christian Helland fortalt mer om selve operasjonen. Åpningen i hjerneskallen er ca 8x10 cm stor. De trengte den såpass stor for lettere å kunne fjerne svulsten i sin helhet, hvilket i praksis betyr at de skjærer ut et område som er litt større enn svulsten. Det legemet de fjernet var 6,4 cm langt og 2,8-4 cm høyt, sammenlignbart med den hjerneblødningen på 3,5x4x5,5 cm som ble oppdaget på den aller første MRI i september.

Patologene har nå senere analysert vevet, og svulstens latinske navn er Astrocytom grad IV (Glioblastoma Multiforme). Den er dannet fra hjernens støttevev, og sitter i/innenfor høyre temporallapp. Prognosen for overlevelse med denne svulstformen er vesentlig dårligere enn de før nevnte 10 år.

Igjen ifølge dr. Helland: inngrepet var vellykket, i den forstand at de fikk med seg hele svulsten. Dette var ikke på forhånd opplagt: hvis svulsten hadde vært større, ville de neppe kunne klart det. Legene var også svært fornøyd med hvordan min kropp hadde tacklet stresset med operasjonen. Jeg har ingen nevrologiske symptomer, jeg har altså ikke tatt skade direkte av operasjonen (eller den forutgående hjerneblødningen). Det blir av betydning fremover nå om jeg har god nok almentilstand til å tåle den videre behandlingen uten altfor store ubehag.

Prognoser er statistikk. Det er ikke noe 100% sikkert over dem. Liv og død ligger i Skaperens hender. Jeg tar en dag ad gangen og gleder meg over den. Jeg opplever så mye fint og får så mye god og varm støtte og omsorg. Hjertelig takk til dere alle sammen!

Og hvem av dere kan med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? (Luk. 12:25)