tirsdag 9. november 2010

Ettårsmarkering

I dag er det ett år siden jeg ble operert. Jeg har lenge tenkt at det burde markeres på en eller annen måte, og det har vi nå gjort: vi kjøpte en Kong Haakon konfekteske og et kort, og reiste til Haukeland for å gi det til personalet på Nevrokirurgisk avdeling, post 1.  På kortet hadde vi skrevet: 

9. november 2010
For nøyaktig ett år siden ble jeg operert for Glioblastoma Multiforme, og lå deretter en uke på Nevrokirurgen før jeg ble sendt hjem, og ble Kreftavdelingens ansvar.  Jeg har nå hatt et strevsomt, men rikt og godt år!  Operasjonen har vært vellykket, og ved siste kontroll var jeg progresjonsfri. Jeg ønsker å markere ettårsdagen med å uttrykke min varme takk for dette året, for den fremragende behandling jeg og min kone har fått av HUS generelt, og NK spesielt. 

Hele tiden er vi blitt hjulpet av fagfolk med faglig kompetanse og trygghet i sitt arbeid, og vi er blitt møtt med ekte omsorg, forståelse og respekt.  En helt spesiell takk går til mine kirurger, Morten Lund-Johansen og Christian Helland.  Til tross for den julingen jeg fikk, husker jeg tilbake med glede på uken som pasient på NK, og det har dere alle sammen del i.   Hjertelig takk!

Stein Arild Strømme

Og da vi kom opp på NK i 7. etasje, gikk vi direkte til vaktrommet, og traff minst tre pleiere som jeg kjente igjen og som husket meg igjen.  Samt noen jeg ikke husket (en av dem jeg spurte etter hadde sluttet siden sist).  Det var en god og varm stund, og jeg fikk bestemt inntrykk av at besøket vårt og gaven ble godt mottatt.  Og da jeg leste høyt fra kortet, ble jeg så rørt selv at jeg ikke kunne holde tilbake et par tårer.

Etterpå fikk vi kaffe og vafler av Rebekkalosjen i Atriet i Parkbygget.  En meget hyggelig markering!

2 kommentarer:

  1. Ja, det har vært et underlig, litt vanskelig og veldig rikt år.
    Vi har vært så sammen om alt, liksom. Veldig vittig å treffe det andre ekteparet med samme svulsttype her forrige uke - både hun og jeg snakket i flertallsform om det mennene våre har gjennomgått: "Vi gjorde slik og slik. Fikk dere også den medisinen? Det sa de ikke til oss!"

    Ett år - et helt år - har vi nå levd på spesial-vis. Vi har ikke kjent oss helt i normalmodus en eneste dag, tror jeg. Jo, da jeg var i Filippinene, og en tur til Nordland, var ikke sykdommen særlig tilstedeværende for meg, og det var faktisk godt, selv om jeg ikke tenkte på det da, bare levde fritt - det er verre for Stein Arild som har den hver time i døgnet. Man blir ikke kvitt den så lett, nei - men som sagt, et rikt år for oss begge. Gud har vært god mot oss gjennom alt. Og behandlingen kunne jo ikke vært mer vellykket.
    Lurer nok på hvordan vi har det om enda et år! Nei, det lurer jeg forresten lite på, bare akkurat nå:)

    SvarSlett
  2. Jeg husker godt behovet for markeringer.
    Jeg sendte julehilsener for godt stell de tene året, og for å ha hatt det privilegium å ikke vaære avhengig av godt steell det neste.
    I fjor sendte jeg papirkopi av min brevsamling, og dermed markerte jeg 5-årsjubileet for ikke å være avhengig av stell.
    Det er noe å se fram til.
    Gunnvald

    SvarSlett