Kort oppdatering ++

Kreftlegen min var blid som en sol i dag, og kunne fortelle at MR-bildene fra i forgårs var helt fine.  Det har også gått over all forventning etter min prostata-operasjon for en måned siden, så nå smiler livet til meg!

Andre nyheter, og milesteiner/høydepunkter fremover:

• Vanjas navnedag og onkel Pers 80-årsdag i juni
• Landsturneringen i sjakk i Sandefjord 6.-14. juli, der jeg er påmeldt i klasse Senior B
• En meget nær slektnings 50-årsdag i oktober :-)
• Treårsdag for den store operasjonen i november
• Vanjas ettårsdag i desember
• Jeg fyller 62 neste år, og kan begynne å ta ut pensjon
• Torsteins graduation ved CMU, våren 2013
• Og rosinen over alle rosiner i bollen:  Torstein og Maria gifter seg i juli neste år!!!

Neste kontrolltime blir tidlig i august.  Alle gode ønsker for sommeren til mine lesere i mellomtiden.

Mens vi venter på neste MR

–Nei,  for en sosemikkel du er!

Gjett hvem som sier dette til seg selv, gjerne flere ganger daglig, og gjerne høyt.  Jeg kan gå ned i kjelleren til kontoret mitt, og vel nede må jeg tenke så det knaker for å huske hva jeg nå egentlig hadde der å gjøre.  Jeg må rekonstruere så godt jeg kan hva jeg har tenkt på det siste kvarteret eller så, i håp om å komme på det igjen.  I verste fall husker jeg det ikke før jeg er vel oppe igjen på kjøkkenet eller i stuen :-)   Vel er jeg av yrke distré professor, men nå setter åpenbart alderen inn også, med ekstra krefter.

Alder, ja, jeg fylte nettopp 61, med Sjur, Torstein og Maria på besøk på dagen.  De to sistnevnte er nyforlovet etter at Torstein kom til Norge en snartur for å fri; hipp hurra for det!  Jeg forsøker med et visst hell å interessere Sjur i ett eller annet matematikkprogram jeg har skrevet.

Familieidyllisk stunt mens jeg forsyner meg av isen:

 

Som det fremgår av noen foregående bloggoppslag har jeg vært plaget av andre ting enn kreft det siste halvåret eller så.   Noe er av såpass privat natur at det ikke sømmer seg å gå i detaljer.  Men sykeblogg er sykeblogg, og selv om jeg ikke blogger mitt liv, har jeg jo lovet å nevne viktige helserelaterte forhold, selv om de ikke er direkte relatert til Sykdommen, som min kreftlege omtaler den.

Hvorom allting er: for en uke siden i dag gjennomgikk jeg en meget vellykket operasjon på Haraldsplass sykehus.  Selv om rekonvalesenstiden er betydelig lenger enn jeg hadde trodd på forhånd (jeg har fått fire ukers sykemelding etter utskrivningen), er jeg allerede nå utrolig godt fornøyd og takknemlig for resultatet.  Dette burde vært gjort for mange år siden, forstår jeg nå.  Forresten var kirurgen på HUS tilbakeholden med å henvise meg til operasjon; han likte ikke kirurgi på kreftpasienter med alvorlig diagnose.  "Kom igjen om et år!  Hvis du fremdeles er frisk, kan vi operere deg."  Da jeg uttrykte skuffelse over dette til min kreftlege, tok hun affære og sa omtrent som så: "Du er frisk nok til å opereres, dette handler om livskvalitet.  Jeg vil be om at du får operasjonen så snart som mulig."  Og slik ble det, bare seks ukers ventetid.

Jeg har meldt meg inn i en sjakklubb siden sist, eldre herrer som meg selv (min inntreden i klubben senket gjennomsnittsalderen noe).  Oppmuntringen som har fulgt av dette skritt har medført at jeg nå er påmeldt til Landsturneringen som finner sted i Sandefjord til sommeren, der jeg antakelig skal delta i klasse Senior B.  Ser allerede frem til dette med stor forventning!

Ellers er som tidligere nevnt neste MR i første halvdel av april, med kontrolltime 20. april.  Forvent et nytt bloggoppslag på den tiden, men neppe før.

Progresjonsfri i det nye år

Velkommen til tjuetolv, alle lesere av bloggen!

Jeg nevnte sist noe om nyreproblemer, og i dag er det dobbelt godt nytt:  MR-bildene fra mandag for fem dager siden viste at alt går bra med mitt hode.  Og blodprøven viste at nyrefunksjonen hadde tatt seg betydelig opp; for eksempel var min "blodprosent" nå nesten helt normal, mot faretruende lav forrige gang.  Jeg føler meg nå omtrent frisk, og har krefter til å mosjonere noe mer enn før.  "Kondisen" er ikke all verden, og Leikny går lett fra meg, men fremskrittet er til å ta og føle på.

Fredag 13. ble altså en lykkelig dag for meg.  Neste kontrolltime er passelig nok fredag 13. april, med MR noen dager tidligere.  [Korreksjon lagt til dagen etter: det var nok ønsketenkning det der, den riktige dato er fredag 20. april. ]  Vil selvsagt blogge igjen da også.

Den aller viktigste nyheten siden forrige bloggoppslag er noe helt annet: jeg er blitt farfar til en fantastisk stor liten jente som er ca. en måned gammel nå.  Spør om jeg er kry!

... ikke helt problemfri!

Advarsel: dette oppslaget handler ikke om kreft.

Som nevnt skulle jeg utredes nærmere med hensyn til nyrefunksjonen. Det startet med ultralyd av nyrene i går morges, det ene fulgte det andre, og det endte med at jeg ble innlagt. Jeg skal ikke gå i detaljer, la det være nok å nevne at pasientgruppen her på avdelingen er sterkt dominert av eldre herrer, som meg selv :-) Jeg er blitt påmontert en innretning som skal lette trykket bl. a. i nyrene, slik at de får summet seg til å gjøre jobben sin skikkelig. Jeg forblir innlagt til i morgen, men føler meg allerede bedre når det gjelder trøtthet og appetitt, og selv om annet ubehag er kommet til (se over) er jeg optimistisk med sikte på at man har truffet den riktige behandling for denne diagnosen, som i grunnen er en gammel kjenning, helt urelatert til hjernesvulsten. Sistnevnte ser ut til å holde seg godt i ro: stadig progresjonsfri! Hvis alt går etter planen, kommer jeg hjem i morgen, men for øyeblikket er det trygt og godt å være her på HUS. Jeg skal bære innretningen i fire uker, og deretter blir det etter alt å dømme en liten operasjon.

Addendum, lørdag 22.10; Det tar nok noe lenger tid, og jeg er fremdeles innlagt på HUS. Det går bedre. men bare langsomt, så jeg få være tålmodig en stund til. Men her på avdelingen er jeg i trygge hender, med koselige romfeller, så det skal gå bra.

[Mandag 31. oktober]  Jeg har nå vært hjemme en ukes tid, og er tilbake i fullt arbeid.  Kjenner meg piggere nå enn på månedsvis :-)

Fremdeles progresjonsfri, men ...

Legen var meget fornøyd med de siste MR-bildene, jeg var å betrakte som en perfekt pasient, fikk jeg inntrykk av. Da jeg likevel ga uttrykk for at jeg ofte følte meg unormalt trøtt, lot hun meg ta en del blodprøver etter selve kontrolltimen, på vei ut (i tillegg til at jeg hadde avlagt den vanlige prøven en time før legetimen). Og senere på dagen ringte hun meg og fortalte at hun var bekymret for enkelte andre funksjoner, ikke direkte relatert til "sykdommen", som hun uttrykte det. Hun ønsket å få utredet disse andre funksjonene, spesielt nyrefunksjonen, så jeg skal antakelig tilbake til Haukeland med det første, for ytterligere undersøkelser.

Stor sorg og stor glede

Jeg velger å bryte min sedvane med bare å skrive hver gang jeg har vært til kontroll, først og fremst fordi min almentilstand nå viser god bedring!  Men først:

Stor sorg

Ingen kan være i tvil om at hendelsen i Oslo og på Utøya 22. juli var forferdelig. Her er et par bilder som Leikny har tatt fra Oslo noen dager etter.  (Leikny har forresten tatt alle bildene og de to filmene(!) i denne bloggposten.  Som alltid i denne bloggen: klikk på et bilde for å se det i full størrelse.)

Dette er ikke en politisk blogg, snarere tvert imot, så jeg nøyer meg med noen få setninger i sakens anledning:  Nå er det om å gjøre å forsvare demokratiet og ikke minst ytringsfriheten, som lett kan komme i skvis av "meningspolitiet". Det skal stadig være rom for "politisk ukorrekte" ytringer! Skjær ikke alle på høyresiden over én kam! Jeg vil ha meg frabedt å bli assossiert med gjerningsmannen, selv om jeg er kristen, og ikke i ett og alt deler venstresidens syn på innvandrings- og integreringspolitikk, for eksempel. Det samme må få gjelde andre personer, mer skriveføre og debattsterke enn meg, uansett hva slags standpunkt de ellers måtte forfekte.  Det er volden som må bekjempes; meninger bør møtes med argumenter, ikke sensur.

Nok av det. Tigerstaden er i sorg:

Stor glede!

Jeg har, kanskje mot min egen forventning, klart å gjennomføre sommerens store prosjekt, nemlig å ta del i 100-årsjubileet for familiehytten på Lavlia. Med reisen varte det hele fra onsdag til og med mandag. Den største utfordringen var å skulle kjøre bil helt til Hamar og tilbake igjen, for meg som (etter operasjonen) aldri har kjørt lenger enn til Dyrkolbotn.

Leikny tok som alltid bilder underveis, her et skikkelig blinkskudd:

 

Mange vil kjenne igjen dette partiet fra Lærdalstunellen:

Og hva med denne klassikeren fra EU-kampen i 1994, et udødelig kunstverk som eierne (i Vang i Valdres) heldigvis tar godt vare på:

 

Leikny, Torstein og Maria var med på turen. For å gjøre "stuntet" mer overkommelig, valgte vi å overnatte underveis, og valget falt på Munkekroen i Valdres, et sted vi kjente fra tidligere (ca fem år siden). Vertskapet, Maria og Peter, tok imot oss med entusiasme og gjenkjennelse som virkelig varmet.

 

Etter en god middag, en god natts søvn og en fortreffelig frokost, gikk det helt fint å komme seg til Hamar dagen etter, via Dokka, Gjøvik og Mjøsbrua. Ungdommene ble avlevert på hytta på Lavlia i Vangsåsen, mens Leikny og jeg fikk overnatte på Hol, familiegården nede i bygda, der min mor vokste opp og min fetter Helge er bonde:

 

Ved siden av potetene dyrker han blomkål i store mengder, og folkene holdt på med innhøstingen:

Hol med litt av blomkålåkeren!

Et glimt fra potetsorteringen:

Det tradisjonelle hummermåltidet fant sted utendørs i det fine været, dagen før selve "Lavliaden" som markerte 100-årsjubileet.

Litt allsang samme kveld. Bålet på peisen og Kjetil med gitaren falt utenfor dette bildet:

Lavlia er en gammel setervoll omgitt av skog, mo og myr, som her:

Og så selve jubileumslavliaden, som denne gang samlet mer enn 40 personer på "lykkja".  Noen av dem bodde på sine egne hytter i nærheten.  Som det fremgår av bildet, har en viss oppussing funnet sted i løpet av de 100 årene!  Taktekkingen og pipa, kledningen, verandaen og skålen er skiftet ut de siste 25-30 år, og i år er alle vinduene i hele hytta er nettopp skiftet, etter en raus gave fra tante Else og onkel Per.

Eggerøre, spekemat og salat ble servert på kjøkkenet:

 

Det ble ikke hull-i-ett denne sommeren på meg; Kjetil vant Lavligolfen med hull-i-to.  "Hullet" kan skimtes til venstre for døråpningen i skålen.  Lavlihytta til venstre.
Andre øvelser i de XXVI-te lavliadiske leker var kurong, pilkast, ringspill og elveløp. Den tradisjonelle krokketkonkurransen er svært plass- og tidkrevende, og ble avlyst denne gangen fordi lykkja var full av folk.

Tante Else og Janne i solveggen mot verandaen:

Geir lærer Rasmus å fotografere:

Balansen er ikke som før, og jeg turde ikke våge meg opp på de høyeste styltene (det gjorde Rolf), men nøyde meg med disse.

Åse fant multer:

Presidenten i ILC leser resultatlistene. "The best Lavliadic games ever."

Fra Kveådammen, alltid et takknemlig motiv:

 

 

Før vi vendte nesen hjemover igjen, en lett sommermiddag på Hol, med masse blomkål!

Hjertelig takk til Turid og Helge, som lot oss få overnatte tre netter.  Jeg har vært regelmessig på Hol siden jeg var baby (da mormor og morfar levde), så jeg kjenner meg som hjemme der.  Gjestfriheten er heldigvis den samme nå!

Hjemveien gikk også over to dager, med middag og overnatting på Munkekroen. Men denne gangen kjørte vi Fagernes-Gol og Hardangervidda, Brimnes-Bruravik-fergen, og derfra til Voss og hjem. Her helleristningene vest for Dokka:

Ungdommene våre :-)

 

Vel hjemme rakk vi så vidt et lite bursdagsbesøk hos Nada, men da var sjåføren nokså trøtt og fikk ligge på sofaen :-)

Når jeg så avslutningsvis legger til at Geir og jeg har hatt et viktig gjennombrudd i matematikken vår, er det kanskje ikke vanskelig å forstå at jeg ønsket å blogge litt igjen!  Men enda viktigere er det at jeg er blitt mer utholdende enn jeg har vært det siste halvåret (selv om jeg har vært godt sliten et par dager etter turen).

Neste MR er i september, tror jeg, med kontrolltime i oktober.

Flere av Leiknys bilder fra turen ligger på Picasa.

Fremdeles progresjonsfri!

Jeg har nettopp fått resultatene av forrige ukes MRI: alt ser bra ut nå også. Jeg har fremdeles litt overdreven trøtthet enkelte dager, men jeg kan leve med det.  Sitter nå i Atriet og oppdaterer bloggen i full fart, for dette var gode nyheter.  Jeg tar ingenting for gitt, og er takknemlig for hver positiv beskjed jeg får, og for at jeg stadig blir kontrollert.  Takk også til Rolf for god og hyggelig lunsj!  Neste MR blir i slutten av september, med legetimen i oktober. Før det er det lite trolig at bloggen blir oppdatert.  Riktig god sommer!

60 og optimist!

Det blir ikke mye blogging nå når jeg bare er inne til rutinemessig MR hver tredje måned.  Men det har jeg altså nå vært, og dessuten til EEG-undersøkelse.  Stor er min glede over å kunne fortelle at ingen av de to undersøkelser har gitt noen grunn til bekymring!  Legen har nå til og med begynt å ta ord som "langtidsoverlevelse" i sin munn, vi satser nå på at jeg skal blir en "langtidsoverlevende".  Disse ordene falt på fredag, og i går lørdag fylte jeg 60 år.  Snakk om bursdagsgave!

Lørdagen ble fylt av 60-årsfeiringen, som fant sted i Askøy Misjonskirke.  Leikny hadde planlagt og ordnet og lagt til rette, og vi fikk hjelp av Kristin til å dekke på og pynte på fredag, og hjelp fra Kjetil og Frøydis til å rydde og vaske lokalet i dag, søndag formiddag.  Torstein ledet festen på forbilledlig vis. Her sitter jeg mellom mine to sønner Torstein og Kjetil (og Sjur til venstre, Signhild til høyre. Hilde og Tage med ryggen til, og Helge skjult ved vinduet):

Min eneste oppgave har vært å invitere gjester, og det var jo en hyggelig oppgave (men ikke helt enkel, pga plassbegrensning).  Etter at invitasjoner og purringer var gått ut, og avbud og forfall var kommet inn, ble det til slutt et selskap på 58 personer, som passet akkurat til lokalets kapasitet :-)  Ekstra hyggelig var det at i tillegg til Kjetil og Frøydis, og Kristin og Harald med sine fulle familier (4 hver), onkel Per og tante Else, så mange som fem fettere og tre kusiner, de aller fleste av dem med ektefelle, hadde funnet veien til Askøy langveisfra, noen så langt unna som Fredrikstad og Hamar.  Det satte jeg voldsomt stor pris på. Likeså med andre langveisfarende, med tildels strabasiøse reiser: Berly, Inger Helen og Tove. Men festen ville ikke vært den samme uten også de "kortreiste" gjestene, fra Askøy, Bergen og ikke minst Dyrkolbotn.  Det var flott for meg å ha gjester fra mange ulike kanter, gjester som kanskje ikke kjente hverandre noe særlig i forveien.  "Dere er folka mine", sa jeg til avslutning, og mente det av hjertet.  Verdifullt for meg at dere som var der fikk se andre viktige personer i mitt liv.

Til alle festdeltakere, sangere, musikanter og talere (stort overlapp her :-), og til alle andre som har sendt meg lykkønskninger og hilsener, kan jeg bare uttrykke min store takknemlighet.

Neste MR blir formodentlig tidlig i juni.  Hvis jeg ikke blogger noe mer før den tid, bør det tolkes dithen at alt går bra med meg :-)  Jeg er i full jobb, man jeg har fremdeles ikke min fulle styrke.  Først og fremst arter det seg ved at jeg blir fortere sliten enn i gamle dager, og er temmelig trøtt særlig om morgenen.
Jeg har undervisningsfri dette semestret, hvilket jeg setter pris på, men jeg gleder meg til høsten, da jeg tar sikte på å undervise igjen.

... og takk for det gamle!

Jeg ønsker alle mine lesere et riktig godt tjue-elleve! 

Dette har selvsagt vært et helt spesielt år for meg, men alt i alt må jeg si at det har gått over all forventning. Og ikke minst har jeg fått et utall hilsener og oppmuntringer opp gjennom året, som har varmet godt rundt hjerterøttene, og bidratt til sinnets munterhet. Året har vært et rikt og meningsfylt år, og jeg ser nå frem til ytterligere fremgang i 2011. 

Men altså: hjertelig takk for det forgangne året!

Desember, og stadig progresjonsfri!

November ble en innholdsrik måned!  Jeg nevner i fleng: Nasjonalt Algebramøte med markering av min kommende 60-årsdag den 11. og 12. nov.  Sølvbryllupsdag 16. nov, med selskap hjemme.  Og ikke minst, Leikny og jeg reiste til Pittsburgh uken deretter for å besøke Torstein og se på Carnegie Mellon University, der han studerer på andre året nå. Der fikk vi også være gjester til Thanksgiving Dinner hos en familie som Torstein kjenner. Det var litt av en opplevelse med flotte folk, et rikholdig måltid,  og i det hele tatt en riktig hyggelig kveld. Flyturene frem og tilbake var strevsomme for ryggen, men alt i alt gikk det godt.

Her tar jeg en liten pust i bakken i lokalet der Pittsburgh har sin "pepperkakeby", samt utstilling av nissefigurer fra ulike kanter av verden. Jeg trenger en slik hvil rett som det er.

Stor oppmuntring for meg omsider å komme til Amerika igjen, om det enn bare var for en uke. Det gav mersmak :-)  Visste du forresten at smiley'en er en oppfinnelse nettopp fra CMU? Neppe den viktigste, men verd å nevne!  Da vi var kommet hjem fra USA, kom Geir for en arbeidsuke, og vi matematiserte sammen.  Og da han reiste, kom Frøydis og Kjetil på helgebesøk.  Kjempehyggelig, alt sammen!

Helsemessig er det vel fremdeles på det jevne, i beste fall.  Enkelte dager føler jeg meg stort sett frisk, men utholdenheten er ikke så god.  Og rett som det er har jeg perioder med trøtthet og kvalme.  Fremdeles langt fra mitt gamle jeg, både fysisk eller mentalt.

En spesielt ubehagelig episode inntraff for to uker siden. Jeg var alene hjemme om kvelden, og hadde sett på Dagsrevyen og skulle legge meg, da jeg kjente at noe var helt galt.  Det artet seg som forvirring og hukommelsestap; jeg var temmelig desorientert, og skjønte ikke annet enn at noe var galt.  Episoden, som etter alt å dømme var et mildt tilfelle av TGA (transient global amnesi), varte kanskje en snau time, og deretter kunne jeg orientere meg og føle meg omtrent normal igjen.  Det hjalp godt å snakke med Leikny i telefonen, og med Egir, som kom og besøkte meg i påvente av at Leikny skulle komme hjem. Men det var en guffen opplevelse, og visse hendelser fra den forgangne uken kunne jeg slett ikke huske, til tross for at jeg egentlig visste at jeg burde huske det. Det meste, men ikke riktig alle detaljer, var kommet på plass etter et par dager.

Vi ringte til Kreftpol om episoden neste morgen.  Nå hadde det seg slik at jeg likevel skulle på ny MR-kontroll den samme kvelden, så ytterligere undersøkelser bli ikke gjort før resultatene av MR forelå. Tre dager etterpå hadde jeg legetime, og kreftlegen sa at bildene ikke viste noe galt, alt er i skjønneste orden (iallfall hva kreften angår).  Han har så bestilt utredning for meg hos nevrolog, som vil undersøke om det kan være snakk om epileptiske tendenser, eller et lite "drypp", eller noe helt annet, gjerne ufarlig.  I påvente av en slik utredning har jeg -- i samråd med kreftlegen –– ilagt meg selv kjøreforbud på annet enn korte turer. Og jeg har vært unormalt trøtt i de to ukene som er gått.

Torstein er kommet hjem fra Amerika, så da har vi iallfall minst én sjåfør i huset! Han skal bo i Bergen det neste semestret, og være "utvekslingsstudent" med motsatt fortegn, kanskje "innvekslingsstudent"? Til høsten bærer det igjen tilbake til CMU.

Julen nærmer seg med stormskritt, og i år har vi iallfall kjøpt juletre i tide!  Garvede blogglesere vil huske at i fjor var vi for sent ute, og måtte sage ned en ekte "enebærbusk" fra hagen. Det fungerte helt utmerket, det, men det er ingen passelige einerbusker å ta til årets jul.

God jul, alle sammen!

Ettårsmarkering

I dag er det ett år siden jeg ble operert. Jeg har lenge tenkt at det burde markeres på en eller annen måte, og det har vi nå gjort: vi kjøpte en Kong Haakon konfekteske og et kort, og reiste til Haukeland for å gi det til personalet på Nevrokirurgisk avdeling, post 1.  På kortet hadde vi skrevet: 

9. november 2010

For nøyaktig ett år siden ble jeg operert for Glioblastoma Multiforme, og lå deretter en uke på Nevrokirurgen før jeg ble sendt hjem, og ble Kreftavdelingens ansvar.  Jeg har nå hatt et strevsomt, men rikt og godt år!  Operasjonen har vært vellykket, og ved siste kontroll var jeg progresjonsfri. Jeg ønsker å markere ettårsdagen med å uttrykke min varme takk for dette året, for den fremragende behandling jeg og min kone har fått av HUS generelt, og NK spesielt. 

Hele tiden er vi blitt hjulpet av fagfolk med faglig kompetanse og trygghet i sitt arbeid, og vi er blitt møtt med ekte omsorg, forståelse og respekt.  En helt spesiell takk går til mine kirurger, Morten Lund-Johansen og Christian Helland.  Til tross for den julingen jeg fikk, husker jeg tilbake med glede på uken som pasient på NK, og det har dere alle sammen del i.   Hjertelig takk!

Stein Arild Strømme

Og da vi kom opp på NK i 7. etasje, gikk vi direkte til vaktrommet, og traff minst tre pleiere som jeg kjente igjen og som husket meg igjen.  Samt noen jeg ikke husket (en av dem jeg spurte etter hadde sluttet siden sist).  Det var en god og varm stund, og jeg fikk bestemt inntrykk av at besøket vårt og gaven ble godt mottatt.  Og da jeg leste høyt fra kortet, ble jeg så rørt selv at jeg ikke kunne holde tilbake et par tårer.

Etterpå fikk vi kaffe og vafler av Rebekkalosjen i Atriet i Parkbygget.  En meget hyggelig markering!

Oktoberrapport

Måneden startet med et oppmuntrende besøk hos overlegen.  Som fortalt sist var de siste MR-bildene helt fine.  Og oktober har i all hovedsak vært en god måned, selv om jeg var mye plaget av trøtthet den første halvpart av måneden.  Etter det har jeg kjent meg nesten frisk som før i tiden! Voldsomt kjekk følelse, kan jeg fortelle!  Bare kondisjonen er ikke så god.  Og vi har planlagt å reise til Pittsburgh en uke i slutten av november for å besøke Torstein.

Jeg har til og med begynt å få igjen noen av mine gamle plager, først og fremst ryggen.  Det startet med at vinteren plutselig kikket feil på kalenderen, og mente at det var på tide med snø igjen. En ellers vakker torsdag morgen for 10 dager siden sto snøføyka rundt huset, og det var ikke annet å gjøre enn å skifte til vinterdekk på bilen.  Bilen er stor og hjulene tunge, så det er en jobb jeg normalt overlater til bilpleiefirmaet nede i Florvåg.  Så også denne gangen.  Men flere timer senere samme dag kjente jeg plutselig at det var noe galt i ryggen, på det samme gamle stedet.  Ergerlig også; det er fire år siden sist jeg har merket noe trøbbel.  Forklaringen er nok at bare det å løfte vinterhjulene fra garasjegulvet opp i bilen, og senere få de ferdigskiftede sommerhjulene tilbake fra bilen til garasjen, har vært mer enn ryggen hadde godt av, selv om jeg ikke merket noe med det samme. Akk ja.

Heldigvis går det nå bedre dag for dag, og jeg ser for meg at jeg blir helt bra igjen før Amerikaturen. En god venn som er lege fortalte at alle studier viser at det er bedre å være i bevegelse enn å ligge stille, og den aller beste bevegelse er å danse(!).  Så nå prøver jeg så godt jeg kan å gå turer med rytmiske hoftevrikk, iallfall hvis jeg tror at ingen ser meg.  Heldigvis er bilen høy og lett å komme seg inn og ut av, så det går helt fint å bruke den (men helst ikke for lang tur ad gangen).

Månedens høydepunkt var at vi ble kjent med et ektepar fra en annen del av Vestlandet. Mannen i paret har samme diagnose som meg, og samme overlege, og tilnærmet identisk behandlingsopplegg, men ligger et halvt år etter i løypen.  De hadde kommet over herværende sykeblogg og kjente seg igjen i mye av det jeg fortalte, og tok kontakt med meg på epost.  Som det falt seg, passet det akkurat å treffe dem til middag på Haukeland Hotell sist torsdag ettermiddag, og etterpå var de med oss på en liten samling i Strusshamn kirke. Alt i alt et utrolig hyggelig bekjentskap og en fin kveld.  Jeg håper vi vil fortsette å ha kontakt!

En liten episode fra nettopp den kvelden: Da vi skulle kjøre fra Haukeland klarte jeg ikke å finne igjen det kredittkortet jeg hadde brukt for å kjøre inn i parkeringsområdet. Au au, mye galt på en gang, først og fremst at vi ikke kom oss ut igjen!  Etter ett kvarter av min febrilske leting etter kortet, tok Leikny — via callingsystemet — kontakt med en vennligsinnet vakt som åpnet bommen for oss og slapp oss ut.  Videre måtte naturligvis kortet sperres, hvilket gikk meget greit ved hjelp av en telefon til Skandiabanken. Og to timer seinere fant jeg kortet igjen; det hadde gjemt seg i en fold på genseren min.  Jeg kom da til å tenke på Piet Heins gruk:

Den som har mistet sin ene hanske
er heldig i forhold til dén
som mister den ene, kaster den andre,
og finner den første igjen.

Men alt ordnet seg: jeg fikk bestilt nytt kort gjennom nettbanken, og ved et par telefoner til Haukeland Parkering fikk jeg også kansellert innkjøringen fra deres database, slik at jeg slipper en regning på mange dagers parkering. Faktisk slettet han hele posten fullstendig, slik at jeg i virkeligheten har parkert gratis! Jeg vil likevel ikke anbefale denne metoden for snikparkering til andre :-)

Jeg avslutter med denne lille snutten jeg filmet i dag morges på søndagsturen.  Bevegelsene gir bringebærbusken rent menneskelige trekk; denne vennlige personen som hilser og smiler til alle kanter kunne kanskje vært gjest i Gyldendals hageselskap?

Jeg har forresten fått telleverk i høyremargen (høres nesten ut som en sykdom det også!), som i skrivende stund viser at jeg har hatt 2260 besøk på bloggen (uvisst over hvilken tidsperiode).

Kort referat fra lang periode

Ja, det er lenge siden forrige bloggstykke. Siden sist har jeg gradvis vendt tilbake til en normal tilværelse, men jeg er ikke helt fremme ennå.  Høydepunkter: klassefest 40-årsjubileum, besøk hos Gunnvald på Vestvollen, forskningsopphold i Oslo, og langt fra minst: Kjetils og Frøydis' bryllup!

Jeg nevnte normal tilværelse, og det innebærer bl.a. hårvekst igjen, som illustrert av bildet i høyremargen. Men helt normal er jeg nok fremdeles ikke; jeg har innimellom en unormal trøtthetsfølelse og litt tendenser til kvalme og hodetyngde. For ni dager siden var det for en gangs skyld såpass kraftig at jeg fant det tilrådelig å ringe Kreftpol for å be om råd.  Som følge av dette ble neste rutinemessige MR-kontroll fremskyndet til tirsdag, og fredag (i forgårs) fikk jeg vite resultatet.  Akkurat som forrige gang var det bare godt nytt: progresjonsfri, ingen tegn til reaktivering av svulsten :-) !

Dermed kan jeg slappe av og slippe å bekymre meg, også i denne omgang.  Det var en stor lettelse, kan jeg fortelle. Kvalmen vet jeg hvordan jeg skal håndtere, og trøtthet kan en leve med hvis det bare er mulig å ta en liten middagslur i ny og ne, og det er det jo!  Og så lenge det ikke er snakk om tilbakefall, er det bare ettervirkninger av operasjon og diverse behandling, som etter alt å dømme vil gi seg etterhvert.

Neste kontroll er i desember.

Kjør i vei!

Kort rapport, denne gangen skrevet i Atriet på Kreftavdelingen, der Odd Fellow / Rebekkalosjen nå er tilbake etter ferien og serverer de mest smakfulle ostesmørbrød til kaffen. Velsigne dem!

Grunnen til at jeg er her i dag, er at jeg har vært til ny synsfeltundersøkelse. Den gikk minst like bra som forrige gang, og jeg fikk dermed forlenget mitt midlertidige bilkjøreløyve, i denne omgang til 1. desember, som er dagen for ny synskontroll.

Ellers er det å melde at noen uker nesten helt uten medisiner etterhvert nå har gjort underverker med min allmentilstand, og jeg er kommet i riktig god form.  Nå ser jeg frem til helgens klassefest, 40-årsjubileet for klasse 3RB!  Jeg har forsøkt å repetere russisken i sakens anledning:

Добрый день! Здравствуйте!  Как вы поживаете? Спасибо, хорошо!

Progresjonsfri!

Ja dét var ordet hun brukte, legen min, da jeg skulle få vite om resultatet av siste MR-scan, som ble tatt tirsdag for tre dager siden. Det betyr at, som i mai, så var det heller ikke denne gangen spor av ondartet aktivitet i hodet mitt.  Gunnvald omtalte seg selv som et tilfelle av ”begivenhetsløs overleving”, og selv om det er noen år for tidlig for meg å tilregnes den kategorien, begynner jeg snart å føle det på samme måte :-).

Hodet var rent og fint inni, og bildene var skarpe og klare. Utrolig hva medisinen kan få til med litt hjelp fra matematikere og fysikere!

Det jeg nå har av plager, som trøtthet utover det normale, og tidvis kvalme, blir tilskrevet ettervirkninger av den behandlingen jeg har fått, både stråling og kjemikalier.  Nå skal jeg virkelig ha fri, i den betydning at jeg ikke skal ha mer behandling på lenge (kanskje aldri mer?)  Men jeg er fremdeles Kreftavdelingens ansvar, de skal passe på meg og sørge for nye MR-bilder ca hver 3. måned fremover.  Og jeg har min lege og mine kontakter på poliklinikken som jeg når som helst kan ringe til, skulle det være noe.

Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: all honnør til Haukeland Universitetssykehus. Jeg har så godt som uten unntak alltid blitt møtt med vennlighet, kompetanse, forståelse for min situasjon, og omsorg.  At ventetid i enkelte situasjoner blir litt lenger enn beregnet, er nærmest en selvfølge i en så stor og kompleks organisasjon som HUS.

Du er fri, sa legen, fri til å reise på lang ferie, fri fra medisiner, inkludert mine kraftige helgedoser med Bactrim som jeg har måttet ta helt siden desember.  Og en melodistrofe med følgende tekst datt meg i hu:

Med undring eg ser: Eg er fri!

og sannelig om ikke verset (av Trygve Bjerkreim) fortsetter slik:

Eg skal ikkje døy, eg skal leva
med Jesus til æveleg tid.

Månedsrapport med bil

Sist var nyheten at jeg fikk tillatelse til å kjøre bil igjen.  Det har jeg nå gjort en måneds tid uten uhell av noe slag.  Til tross for mitt reduserte høydesyn har det ikke vært noe kollisjon med fugler eller UFOer, og jeg har til og med fått øye på alle trafikklys som henger der oppe.  En skikkelig forbedring av livssituasjonen!

Passelig anledning til å vise denne klassikeren, til glede for nye lesere. Ingen trenger å være i tvil om hvor riksvei 555 går:

 

Første helg i juni hadde jeg besøk av Kristin, Geir og tante Else.  Torstein og Maria var også med, så klart, og Maria hadde med denne elegante hjemmelagde sjokoladekaken, forkledd som "hvit dame":

Er hun ikke fin?  Vi hadde en flott helg med middag på Casa del Toro, og en bydag med vandring på Nordnes og besøk på Akvariet. Og Geir ble igjen et par dager etterpå slik at vi kunne jobbe litt.  Det er fremdeles mye spenning med et gammelt problem vi har sett på før. Kanskje vi kan knekke det nå, når vi begge er tilbake fra administrative stillinger for å være matematikere igjen?

Helsesituasjonen er som den har vært en stund nå: stort sett god, men jeg har ikke 100% av min normale utholdenhet. Det gir seg utslag i at jeg fort blir sliten og trøtt, og jeg tar gjerne et par smålurer i løpet av dagen.  Kvalmen er så godt som over, med unntak av et par-tre dager hver måned forbindelse med cellegiftkurene mine.  Men den håndteres greit med tabletter.

I dag har jeg startet på min månedlige femdagersbolk med cellegift.  Dette har vært planlagt helt siden jeg begynte med behandlingen i desember i fjor.  Det er den sjette og siste av de femdagerskurene som var planlagt opprinnelig (den første var i februar, ca en måned etter at strålebehandlingen sluttet), så hvis alt går bra skal jeg ikke ha flere.  Det skal taes nye MR-bilder 27. juli, og det blir spennende!  Siste jeg tok bilder (i mai) var det jo bare godt nytt.

Leikny er på tre-ukers tur til Filippinene, etter at jeg har pushet på for å få henne av gårde, og min overlege hadde sagt at det var OK.  Torstein har flyttet til hybel i byen og arbeider på Bybanen, så jeg ser ham ikke hver dag. Men jeg trives godt alene i huset, og koser meg riktig godt, både hjemme og på instituttet (der det heller ikke er så mange på jobb i disse dager :-).

Her er nærmeste bybanestopp, sett fra instituttet. Politikerne har gitt stoppet det intetsigende navnet "Nygård", når "Autogården" ville vært mye mer presist og betydd noe for folk flest.

Sist helg var Torstein og jeg i Dyrkolbotn for å være med på feiring av Aashilds 70-årsdag.  Hyggelig opphold, hyggelige slektninger, og fint å merke at jeg kunne kjøre begge veier uten noen problemer.  Jeg var lys våken hele tiden på veien.  Og cruisekontrollen sitter i fingrene som før!

Her er to av Aashilds brødre, Bjarne og Torstein:

Riktig god sommer til alle lesere med disse bildene fra Botnavatnet :-)  Dyrkolbotn Fjellstove er godt forspent med farkoster:

Andrea er klar til dyst:

Det gjøres klar til padletur:

Tre kanoer og en robåt ble brukt.

Bil

Kort gladmelding i dag: øyenlegen har sagt OK til at jeg kan kjøre bil igjen (etter 7 måneders kjøreforbud). I første omgang gjelder løyvet for tre måneder, så skal jeg tilbake til ny kontroll/synstest i annen halvdel av august. Jeg ser frem til et stadig mer normalt liv!

Jeg nytter også høvet til å takke hjertelig alle dem som gjennom denne tiden utrettelig har stilt opp som sjåfør for oss når det har trengtes. Det er ikke få!

Ut i verden!

I februar holdt instituttet en lunsj for å markere at jeg sluttet som instituttleder, og da fikk jeg bl.a. i gave et helgeopphold på Selje Hotell for to personer, med hotell og reise Bergen-Selje tur-retur med hurtigbåt. Vi bestemte oss for – etter mange og nøye overveielser – å bruke pinsehelgen til denne turen, og har gledet oss lenge. Jeg var spent, for dette var min første tur utenfor Askøy og Bergen på over et halvt år. Så lang tid har det faktisk gått siden operasjonen 9. november!

Med denne lille billedreportasjen vil jeg gjerne få takke alle ved Matematisk institutt for den flotte gaven.  Vi hadde en deilig og inspirerende tur, og den beviste også for meg at det faktisk går an å reise lenger enn 3 mil på en gang.  Det var til stor oppmuntring!

På vei til Strandkaiterminalen:

Underveis, på "Kommandøren":

Fint vær da vi nærmet oss, fredag kveld:

Her er hotellet sett fra hagen. Vårt rom hadde den midterste av de tre små arkene til venstre i bildet.

Regnklærne kom godt med.  Man kan si mye godt om seljeværingene, men akkurat dette med været har de ikke helt "fått til".  Selje skal jo være så vakkert, og det kan man faktisk ane at det er, men det er vel helst når været også er bra!

Værforholdene innbød mye til dråpefotografering:

Men det var ikke bare regn, heldigvis.  Her har fotograf Leikny vært spesielt heldig med motivet, synes jeg:

 

Her var det også et lite opphold, vi er på vei til kunstneren Kjell-Stig Amdams galleri.

Verkstedet hans sto åpent:

Han hadde et helt lite tun med hus der han stilte ut kunsten sin:

Leikny er fin i fargene!

Men vi må ta bildet på nytt uten henne for å få et annet motiv i fokus, nemlig kirken. Den ligner en andemor som passer på en flokk andunger, gjør den ikke? Vi kalte dem kirklingene, denne rekken med naust:

Vi måtte selvsagt ta turen ut til klosteret på Selja, en øy like utenfor Selje sentrum.

Klosterruinene er imponerende, og under restaurering.  Her er klokketårnet.

På vei opp i skråningen.

Jeg gikk ikke så langt, men Leikny var helt oppe i hulen der Sunniva og hennes følge etter legenden ble begravet (etter eget ønske, forøvrig).  Nå er det et pilegrims-"monument" der oppe.

Tilbake til fastlandet, og noen bilder fra området rundt kirken. Her er Selje sentrum og kai i bakgrunnen, dette bildet er tatt presis i motsatt retning fra det tidligere bildet av kirken med kirklingene.

Litt sol fikk vi da også, selv om det ikke var mye.

Smug mellom to kirklinger:

Den nordligste halvparten av kirklingene i kveldssol:

Og kirken selv i aftensol:

Vel hjemme igjen i Bergen ble vi plukket opp på Strandkaiterminalen av Torstein, og så bar det avsted til en bedre middag på Peppes Pizza i Loddefjord. 

Borte bra, men hjemme best!