Første dag på nevrokirurgisk avdeling

Jeg ble altså som forespeilet "innlagt" i går fredag, gåseøynene fordi jeg ikke fikk noen seng; jeg har nemlig permisjon fra i går kveld til søndag kveld, og da skal jeg nok få seng, operasjonen er planlagt til kl 0800 mandag morgen.

Fredagen gikk slik:  Først ble vi mottatt av en grei sykepleier, som la ut en skisse av dagens timeplan.  Denne skulle vise seg å være meget omtrentlig, men de viktigste postene var (uten spesiell rekkefølge): samtale med nevrokirurgen som skal operere meg, blodprøve, EKG, puls og stetoskopi, blodprøvetaking, MR, overfladisk nevrologisk undersøkelse (jeg kan fremdeles finne nesen min i blinde med begge pekefingre, og har et fast håndtrykk, osv), og samtale med anestesilege.

Det mest interessante var samtalen med kirurgen, som viste oss bilder og forklarte en god del om hva som skulle skje under selve operasjonen.  Svulsten sitter over og bak den som ble operert i 2009, men veldig nær.  Han antok at han ville bruke endel av den samme konturen som sist for åpning av hjerneskallen.  Dette skjer med bor og sag, og skal lage vindu i kraniet men ikke gå inn i hjernehinnen. Det brukes en styringsteknologi som er temmelig avansert for å finne riktig område.

Hjernehinnen åpnes så med skarp kniv, og selve svulstfjerningen kan begynne.  Om jeg forsto det riktig, så fører kirurgen en liten pulserende vannkanon som pulveriserer vevet, og svulstrestene suges ut etterhvert.  Jeg tror kanskje "pulseringen" er i form av ultralyd i vannet.  Han sammenliknet instrumentet med en tatoveringspenn, der noe av denne teknikken blir brukt.  De må være spesielt forsiktig med en blodåre som går like ved.  Hvis den ryker, er det fare for hjerneinfarkt, men kirurgene er jo der og observerer det og kan vel reparere den på flekken.

Han åpnet med å si at behandlingen er ment å være livsforlengende, men han ville ikke underslå den risikoen som følger med inngrepet.  Men han sa også at dersom det skulle vise seg at svulsten faktisk ikke var aktiv, og at MR-bildene bare viste strålingsnekrose og makrofager, ville han bli meget forbauset.  Han antok med stor grad av sikkerhet at svulsten er ondartet og behandlingstrengende, jo før dess bedre.