Jeg fikk behandling med gammakniv i dag, også kalt "stereotaktisk strålekirurgi", som beskrevet i pekeren i forrige oppslag i bloggen. La meg starte med å si at det var interessant, mindre smertefullt enn antatt, og at operasjonen etter alt å dømme har gått helt etter planen. Så ber jeg leseren bære over med alle detaljene og ordflommen denne gang. Det skal ikke bli en vane, håper jeg!
Jeg ble innlagt i går mandag, og ble mottatt av sykepleier Håvard som meget utførlig fortalte om alt som skulle skje. Deretter var det blodprøve, og undersøkelse hos lege, inkludert blodtrykkmåling og lytting på hjerte og lunger med stetoskop. Stetoskopi er den mest behagelige "skopi" jeg vet om, så dette var bare hyggelig. Jeg er tilsynelatende temmelig normal. Resten av dagen fikk jeg fri, og jeg spiste middag med Leikny og Maria i sykehusets store kantine, mest fordi middagen på Nevrokirurgisk avdeling i går ikke fristet meg så mye. Sikkert god, men sånn kan det være.
Så, i dag morges, begynte første fase av selve behandlingen. Først fikk jeg en decadrontablett klokken 7, samt en beroligende Sobril, og ved 8-tiden startet arbeidet med å feste en metallramme (titan-aluminium, som ikke skulle forstyrre MR-apparatet senere) til skolten min, med fire skruer. Jeg hadde på forhånd trodd at det var "vanlige" skruer som skulle ned i hjerneskallen og skru seg inn der, men slik var det ikke. Tuppen av hver skrue var en lang pigg, og festingen ble effektuert ved at disse fire piggene ble presset hardt inn i huden, to foran i pannen og to bak i håret. Hardt, for rammen skulle sitte skikkelig fast, må vite! Piggene skulle gjennom huden og inn i kraniet, men ikke helt gjennom. Det falt meg inn å kalle hodepryden min en tornekrone. Merkelig nok var det ikke så vondt som man kunne ha fryktet. Først fikk jeg en liten lokalbedøvelse på hvert av de fire punktene. Det gjorde litt vondt, men bare en kort stund. Deretter fikk jeg en skikkelig kraftig lokalbedøvelse omtrent de samme fire stedene. Kan bare tenke meg at disse ville gjort mer vondt uten den første. De vet hva de gjør, disse folkene!
Med all lokalbedøvelsen på plass fikk jeg så rammen senket ned over hodet, og kirurgen skrudde den med piggene først fast i kraniet. Dette bildet er fra øyeblikket etter selve monteringen, hun drar i rammen for å sjekke at den sitter godt:
Glasskuppelen var ikke del av rammen, men skulle illudere en tilsvarende kuppel i gammakniven, og her på bildet gjøres det målinger.
Og noe stikk kjente jeg nesten ikke, bare såvidt en gang bak, og da fikk jeg mer lokalbedøvelse der. Håvard hadde fortalt dagen før at det som var vondt var presset på hodet, for det skulle være stramt, men at denne press-smerten skulle avta etter 10 minutter. Det var litt vondt, det var det, men ikke verre enn om lag 6 på smerteskalaen (fra 0 til 10), og det gikk mye fortere over enn forespeilet. Etter 2-3 minutter var det ikke vondt i det hele tatt. Følgende bilde er tatt senere (på vei inn i gammakniven), men illustrerer godt festemekanismen. Ser skummelt ut, men det var slett ikke noe vondt der på bildet.
Neste post var MR iført stereotaktisk ramme, som ble trygt plassert i et spor i MR-røret, slik at hodet skulle ligge kubb stille og koordinatsystemet likeså. Senere fikk jeg vite at svulsten hadde vokst fra 6 til 7 mm siden forrige MR (mandag 4. februar), så det var helt på sin plass å sette i gang behandling akkurat nå. Det er et stykke fra Nevrokirurgen til Radiologen, men jeg ble trillet i min seng av Håvard, både da og senere til Gammakniven. Her fra en slik transportetappe:
Etter MR fikk jeg mat på NK; jeg hadde fastet siden midnatt. Det var ikke så lett å spise eller drikke med rammen på hodet, den hadde nemlig en solid tverrbjelke et lite stykke foran munnen. Men med sugerør og god hjelp fikk jeg puttet inn litt mat og drikke likevel.
Deretter var det ventetid mens residerende medisinske fysiker og gammaknivlege gjorde sine beregninger. Det gjelder å sikte inn våpenet nøyaktig; dette er teknologi med høy presisjon! Mer om dette nedenfor.
Ventetiden var kanskje en time eller halvannen, så bar det av sted til selve gammakniven. Også der ble jeg lagt på ryggen med rammen fastgjort i apparatet, og ble transportert av en motorisert madrass inn i røret. Selve strålingen var smertefri, som forespeilet. Madrassen var mer behagelig enn MR-apparatenes, og jeg var også mer fri til å bevege resten av kroppen etter behov, ettersom hodet satt så godt fast. Det varte i ca tre kvarter tilsammen, og jeg sovnet nok litt i blant, såpass behagelig var det. Dette bildet av gammakniven ble tatt like før jeg la meg over på benken og ble kjørt inn i åpningen. Det ser ut som en uskyldig plastikkleke på bildet, men den veier 17 tonn!
Så kom da øyeblikket da rammen skulle fjernes igjen. Det var altså til syvende og sist bare snakk om fire timers tid at jeg faktisk hadde den på, langt fra hva jeg trodde på forhånd. Pussig nok fikk jeg hodepine da rammen ble fjernet, og kvalme og annet ubehag, men det var for intet å regne mot den lettelsen jeg hadde over at alt var gått så bra. Jeg tror rammen kom av ved 12-13-tiden. Fikk noe smertestillende, som hjalp godt. Jeg følte meg så fin at en sykepleier foreslo at jeg skulle dra hjem ved 15-tiden, formelt på permisjon, men uten nødvendigvis å måtte komme tilbake. Selv følte jeg meg tryggere ved å være lenger på HUS, og omtrent samtidig ble jeg kvalm og måtte kaste opp litt. Jeg fikk derfor være der til onsdag, slik innkallingen la opp til. Etterhvert ga kvalmen seg, men jeg ble nå over natten likevel. I dag (onsdag) er jeg hjemme og fremdeles litt omtåket, men det kommer seg fra time til time.
Strålingen fra kobolten er konstant, så et "skudd" av behandlingen består i at det åpnes for en liten kjegleformet åpning i beskyttelsen, laget av wolfram. Kjeglen sikter strålebunten fra en koboltkilde inn mot et bestemt punkt i maskinens hulrom (der hodet skal plasseres), som ideelt er det samme for alle 200 slike "løp", om man skal forbli i våpenmetaforen. Hvis alt er som det skal, er dette "brennpunktet" en liten boble inni svulsten, størrelsen på boblen kan justeres etter svulstens omfang og geometri, men måles i millimeter. Mulige diametre er 4, 8 og 16 mm, og nøyaktigheten estimeres til 0,3 mm. Celler som befinner seg i boblen, får sine gener ødelagt, slik at de ikke lenger vil være i stand til å dele seg. DNA-molekylet er stort og komplisert, og rimelig lett å ødelegge med radioaktiv stråling. Skal man destruere fienden (svulsten), må brennpunktet sveipe over hele denne, i en serie av skudd. Dette skjer ved at brennpunktet er fiksert i maskinen, og at pasientens stereotaktiske ramme flyttes, og "blenderåpningen" justeres, slik at ønsket effekt oppnås. Jeg merket ingen slik bevegelse, men hørte mekanisk lyder innimellom. Sjefen for gammakniven, Paal Henning Pedersen, som har initiert og drevet forskning på strålekniven siden den første kom til Bergen i 1988, var vennlig og tok seg tid onsdag morgen til å forklare meg en mengde slike detaljer. Jeg er ham stor takk skyldig!
Cellene forsvinner altså ikke direkte, og brenner ikke opp, slik jeg først trodde. Først etter at det er gått en måneds tid kan man, ved ny MR, avgjøre om kreftcellene faktisk er avlivet. Dette får jeg vite 5. april.
Forøvrig fant jeg fram til en interessant forskningsartikkel som omhandler presis slike kasus som mitt eget, og som tyder på at den behandlingen jeg nå har fått er den best mulige.
Jeg avslutter med et selvportrett tatt med iPad.
Deretter var det ventetid mens residerende medisinske fysiker og gammaknivlege gjorde sine beregninger. Det gjelder å sikte inn våpenet nøyaktig; dette er teknologi med høy presisjon! Mer om dette nedenfor.
Ventetiden var kanskje en time eller halvannen, så bar det av sted til selve gammakniven. Også der ble jeg lagt på ryggen med rammen fastgjort i apparatet, og ble transportert av en motorisert madrass inn i røret. Selve strålingen var smertefri, som forespeilet. Madrassen var mer behagelig enn MR-apparatenes, og jeg var også mer fri til å bevege resten av kroppen etter behov, ettersom hodet satt så godt fast. Det varte i ca tre kvarter tilsammen, og jeg sovnet nok litt i blant, såpass behagelig var det. Dette bildet av gammakniven ble tatt like før jeg la meg over på benken og ble kjørt inn i åpningen. Det ser ut som en uskyldig plastikkleke på bildet, men den veier 17 tonn!
Så kom da øyeblikket da rammen skulle fjernes igjen. Det var altså til syvende og sist bare snakk om fire timers tid at jeg faktisk hadde den på, langt fra hva jeg trodde på forhånd. Pussig nok fikk jeg hodepine da rammen ble fjernet, og kvalme og annet ubehag, men det var for intet å regne mot den lettelsen jeg hadde over at alt var gått så bra. Jeg tror rammen kom av ved 12-13-tiden. Fikk noe smertestillende, som hjalp godt. Jeg følte meg så fin at en sykepleier foreslo at jeg skulle dra hjem ved 15-tiden, formelt på permisjon, men uten nødvendigvis å måtte komme tilbake. Selv følte jeg meg tryggere ved å være lenger på HUS, og omtrent samtidig ble jeg kvalm og måtte kaste opp litt. Jeg fikk derfor være der til onsdag, slik innkallingen la opp til. Etterhvert ga kvalmen seg, men jeg ble nå over natten likevel. I dag (onsdag) er jeg hjemme og fremdeles litt omtåket, men det kommer seg fra time til time.
Om gammakniven
Gammakniv er noe av det ypperste moderne medisinsk teknologi har frembrakt, og HUS er eneste norske sykehus som har det; det koster flesk. Som navnet antyder, er det snakk om gammastråling, som er stråling i den mest energirike og kortbølgede del av det elektromagnetiske spektrum. Meget kraftig stråling, som kan siktes inn meget nøyaktig. Kniven har ca 200 strålekilder, hver av dem noe smågrus av høyt radioaktivt kobolt. Dette er farlige greier, og stråleknivens vekt på 17 tonn forklares med at det skal mye til å holde strålingen innesperret. Bare skrapverdien av alle metallene i gammakniven kunne finansiert Matematisk institutt i desennier. Haukeland og UiB er blant de ledende i verden på denne teknologien. Vi var ikke aller først, men tidlig ute, og med meget gode resultater. Så får heller instituttet finne andre finansieringskilder :-)Strålingen fra kobolten er konstant, så et "skudd" av behandlingen består i at det åpnes for en liten kjegleformet åpning i beskyttelsen, laget av wolfram. Kjeglen sikter strålebunten fra en koboltkilde inn mot et bestemt punkt i maskinens hulrom (der hodet skal plasseres), som ideelt er det samme for alle 200 slike "løp", om man skal forbli i våpenmetaforen. Hvis alt er som det skal, er dette "brennpunktet" en liten boble inni svulsten, størrelsen på boblen kan justeres etter svulstens omfang og geometri, men måles i millimeter. Mulige diametre er 4, 8 og 16 mm, og nøyaktigheten estimeres til 0,3 mm. Celler som befinner seg i boblen, får sine gener ødelagt, slik at de ikke lenger vil være i stand til å dele seg. DNA-molekylet er stort og komplisert, og rimelig lett å ødelegge med radioaktiv stråling. Skal man destruere fienden (svulsten), må brennpunktet sveipe over hele denne, i en serie av skudd. Dette skjer ved at brennpunktet er fiksert i maskinen, og at pasientens stereotaktiske ramme flyttes, og "blenderåpningen" justeres, slik at ønsket effekt oppnås. Jeg merket ingen slik bevegelse, men hørte mekanisk lyder innimellom. Sjefen for gammakniven, Paal Henning Pedersen, som har initiert og drevet forskning på strålekniven siden den første kom til Bergen i 1988, var vennlig og tok seg tid onsdag morgen til å forklare meg en mengde slike detaljer. Jeg er ham stor takk skyldig!
Cellene forsvinner altså ikke direkte, og brenner ikke opp, slik jeg først trodde. Først etter at det er gått en måneds tid kan man, ved ny MR, avgjøre om kreftcellene faktisk er avlivet. Dette får jeg vite 5. april.
Forøvrig fant jeg fram til en interessant forskningsartikkel som omhandler presis slike kasus som mitt eget, og som tyder på at den behandlingen jeg nå har fått er den best mulige.
Jeg avslutter med et selvportrett tatt med iPad.