Optimistisk livstegn fra sjuklingen

Som overskriften antyder har de siste ukene ikke vært så gode.  Om det skyldes den intensive femdagers cellegiftkuren 15.-19. februar eller andre forhold vet jeg ikke, men de fleste dagene siden sist jeg blogget har jeg vært nokså tufs, synes jeg selv.  Først og fremst arter det seg som en mer eller mindre permanent trøtthet eller utmattelse, og svært dårlig appetitt. Det er vanskelig å stå opp, eller i det hele tatt gjøre noe annet enn å sove.  Det kan være tungt bare å sitte og holde hodet oppreist :-(

Heldigvis har det verste gitt seg de siste par dagene. Noe av grunnen viste seg å være en infeksjon, som nå responderer fint på en antibiotikakur.  Også kvalmen er bedre, og det er kjekt å kunne være oppe i mange timer ad gangen, og føle at hodet faktisk fungerer omtrent som normalt igjen.  De siste to ukene har jeg måttet kansellere noen forelesninger, men nå er jeg nok snart fit for fight på ny!

For tre dager siden var jeg til ny synsfeltkontroll. Den kom nok på verst tenkelig tidspunkt: for det første var det en av mine slappeste dager, jeg hadde sovet dårlig om natten, og attpåtil foregikk seansen på mitt i utgangspunktet verste tidspunkt i døgnet: tidlig om morgenen. Og ganske riktig, synsfeltkontrollen gikk dårlig, i den forstand at jeg får pent glemme bilkjøring inntil videre!  Med den vinteren vi har i år er ikke det så stort savn, men ergerlig likevel! Ny undersøkelse er berammet til 21. april kl 13:30, da håper jeg at snøen er smeltet, formen er på topp og synet mitt er akseptabelt.  Men jeg kan nok ikke ta for gitt at det er godt nok til bilkjøring, selv om det fremdeles bare er høydesynet mitt som ikke er bra.  Tross alt er jeg takknemlig for at jeg fremdeles kan lese; å miste leseferdigheten, for eksempel, ville vært tusen ganger verre enn å miste lappen! Andre oppløftende ting var at jeg har godt avstandssyn fremdeles, og legen sa at jeg hadde ikke for stort trykk i øyet (eller i hodet). Dette var jeg alt i alt godt fornøyd med!

I neste uke skal jeg til kontroll hos kreftoverlegen igjen, og så er det antakelig på'n igjen med fem nye dager cellegift. Av en eller annen irrasjonell grunn regner jeg med at det skal gå adskillig bedre denne gangen!  Cellegiften er tross alt min venn, og jeg tålte den jo meget godt i desember og januar, da jeg tok den hver eneste dag (men bare snaut halv daglig dose i forhold til disse femdagersbolkene jeg nå får).  Og den gangen hadde jeg også strålebehandling samtidig, og den er jo nå slutt.

La meg til slutt takke hjertelig for all oppmuntring, hjelp og støtte jeg har fått i disse ukene!  Kjekt å kunne se lysere tider i møte, både bokstavelig talt og i overført betydning.

Passelig aktuelt rim for voksne klimaflyktninger som flyttet til Vestlandet for å komme unna vinteren:

Sol, sol, kom til meg, 

snø, snø, gå din vei!