Lørdagsrutine og synskontroll

Ikke akkurat rutine, men det har nå skjedd et par ganger: jeg går til Kleppestø og spiser hos Baker Brun, og Gunvor dukker opp (av og til etter at hun har fått et tips om at jeg sitter der). Det er med fornøyelse jeg da kan spandere bløtkake og capuccino! Og til gjengjeld kan jeg handle en hel trillevogn full og få varene kjørt hjem etterpå. Når man legger til at Gunvor alltid er hyggelig selskap, forstår man at det hele er en god ordning :-)

Denne gangen var også Leikny med. Dessverre for Hong Kong-politiet var den gode baker fullstendig tom for "poteter" denne dagen, og damene fikk hver sin napoleonskake med capuccino, mens jeg til trøst fikk en hvit dame med svart kaffe til.

Om uken er det ellers å melde at formen har vært rimelig god. Litt trøtthet henger stadig i, men på den fronten synes jeg selv det har vært god fremgang, og jeg var da også på arbeid på instituttet hver dag (unntatt onsdag, men det var av andre grunner, se nedenfor). Kvalmen derimot er rett som det er merkbar og plagsom, selv nå over en uke etter at siste Temodal ble fortært. Men som før klarer jeg å håndtere det ved et forsiktig kosthold med små og hyppige måltider, samt mosjon (spaserturer i frisk luft).

Onsdag var jeg igjen til synskontroll, og tok den testen som folk over 70 år skal ta årlig for å beholde førerkortet. Skuffende nok strøk jeg der også, så fremdeles står kjøreforbudet ved lag. Jeg skal tilbake til nytt forsøk i slutten av mai.

Arbeidsuke!

En "tremåneders kur" består av følgende syklus: fem dager der jeg tar 400 mg Temodal daglig, deretter 23 dager uten. Så fem dager Temodal igjen, 23 dager fri, og til slutt fem dager Temodal og 23 dager fri. Konkret: en uke midt i hver av månedene februar, mars og april har jeg spist Temodal hver dag mandag-fredag. I går var siste dag i aprilbolken, og dermed siste dag i hele tremånederskuren.

Jeg har tidligere skrevet om ubehagene som fulgte etter den første femdagersbolken. Heldigvis er disse ubehagene gradvis blitt mindre de to neste gangene, både i omfang og varighet. Det arter seg slik at jeg ikke merker noe særlig de første dagene av Temodalspisingen, men til gjengjeld merker jeg det flere dager etter at jeg har sluttet. Det går på trøtthet og reduserte krefter først og fremst, men også litt på kvalme og nedsatt apetitt. Trøttheten kan nok best behandles med tilstrekkelig søvn, både om natten og en og annen liten lur i løpet av dagen. Kvalmen håndteres rimelig greit med medisiner (Ondansetron, evt. supplert med Afipran etter behov).

Nå har jeg altså hatt mindre omfattende plager denne siste omgangen enn de forrige. Jeg har faktisk vært på instituttet tirsdag, onsdag, torsdag og fredag, hvilket har gitt meg meget stor glede! Men jeg kjenner at trøttheten kommer, både i går og i dag, og er glad for at det er helg nå. Fremdeles er jeg et stykke fra å være i så god form som jeg var i desember når det gjelder kondisjon og utholdenhet. Jeg klarer å gå til Kleppestø innimellom, men blir dyktig sliten av det.

Legen sier at trøttheten og slappheten godt kan være ettervirkninger etter strålebehandlingen, og at dette kan vare et helt år.  Jeg skal nå etter alle solemerker ha en ny tremåneders kur direkte i flukt med den som nettopp er slutt. Dvs en uke i hver av månedene mai, juni og juli skal jeg spise Temodal igjen.  Det skal gå greit.  Men nå er det også (omsider) bestilt nye MR-bilder av meg, i uke 17.  Det er ikke helt klart for meg hva man eventuelt kan forvente å se på disse bildene, men jeg har forstått at det ikke ville vært noen vits i å ta dem tidligere.

Leikny tok gipsen på mandag, etter tre uker. Det er fremdeles litt vondt, men hun klager ikke, og halter både hit og dit. Her er et bilde fra forrige uke (8. april), med gips. Det ga lenge en stor lettelse i smertene når den brukne foten ble holdt høyt og blodet rant vekk. Her er hun i full sving med å lage mat, sikkert til meg :-)

Avslutter med dette bildet som om ikke annet beviser at vinteren er over! (Tatt før Eyjafjallajøkullutbruddet.) T-skjorten fant vi i Stockholm (Gamla Stan) for noen år siden:

 

Langfredag, påskeaften og påskedag

Langfredag ville vi gå til gudstjeneste i Erdal kirke. Dette er en passende spasertur for meg (20-25 minutter), men Leikny, med foten i gips og med krykker, fikk heldigvis haik med en bil som skulle den veien. Og tilbake på samme måten: hun fikk haik og jeg gikk. Jeg ville nok også fått sitte på, hadde det ikke vært for at han som tilbød haiken bare hadde en toseters bil. Men jeg var i grunnen bare glad for det, for jeg har godt av å gå, selv om jeg til tider kan bli sliten av det. Fin gudstjeneste, og attpåtil en prest som er interessert i kosmologi, kjernefysikk og strengteori!

Påskeaften fikk vi omsider startet "utsiktsprosjektet" vårt, som jeg har nevnt tidligere. Dette bildet illustrerer hva jeg mener. Når løvverket kommer på stenger de to bjørkene helt for vår flotte utsikt over fjorden og inn til Bergen by:

Heldigvis har vi gode venner, og her er Ove ankommet med motorsagen, som først må slipes:

Vi startet med den minste av de to bjørkene, den til høyre på bildet over. Dette treet sto på naboens tomt, men selvsagt hadde jeg innhentet tillatelse på forhånd, og fått den innvilget på den mest tenkelig entusiastiske måten: "ja, velsigne dere, ta ned ikke bare bjørken, men gjerne alt rusket (seljekrattet) som står rundt!"
Det gikk greit å felle denne bjørken, vi måtte bare passe godt på telefonlinjen, men det gikk fint. Rhododendronbusken vår har overlevt mye før, og den tåler forhåpentligvis også å få en bjørk i hodet av og til:

Ove godsnakker med busken og fjerner det som plager den:

Selv var jeg neppe noe fullverdig arbeidsmann, kreftene mine later stadig noe tilbake å ønske, men jeg forsøkte nå å hjelpe til etter beste evne, med rolig tempo og mange pauser :-)

 

Her støtter jeg stigen i det Ove går opp i bjørk nr 2, den største av dem. Den er på venstre side av telefonlinjen, så det blir en utfordring å få den til å lande mellom ledningen og terrassen, og helst skåne så mange bærbusker som mulig samtidig.

 

Men først må tauet festes, der ca 10 m opp i stammen:

 

Og litt senere: sannhetens øyeblikk, der Ove og jeg trekker treet overende med tauet, etter at Ove har skåret stammen nesten over med motorsagen. Det gikk helt fint det også, bare en liten bærbusk ble såvidt truffet.

 

Og her det foreløpige resultat. Det gjenstår endel rydding, men utsikten er nå åpnet!

Første påskedag la vi veien til Kleppe Bedehus, normalt en overkommelig tur til fots, over Bergheim.  Leiknys fot er stadig gipset og vond:

Men humør og pågangsmot var det ikke noe å si på:

Fint driv med krykkene her:

En pause i Romarheimskrysset for å løfte den brukne foten. På dette tidspunkt hadde jeg ringt Egir, som ikke bare kom og kjørte oss til vår destinasjon, men også selv ble med på møtet der i bedehuset.

I Romarheimskrysset ble det også tid til å knipse det såkalte "Nyavatnet":

Av høflighet skal jeg ikke fortelle hvilket bedehus denne veggen hører til, men den var litt for interessant fra et fotosynspunkt til at jeg helt kan la den være i fred:

Jeg så også vinterens forhåpentligvis aller siste snøflekk før vi reiste hjem igjen:

Vi fant frem flagget for første gang i år. Det er vel ingen bedre dag å feire enn påskedagen og dens budskap:

 

Til slutt vil jeg benytte sjansen til å takke for en lang rekke påskehilsener jeg har fått fra fjern og nær!