søndag 4. april 2010

Langfredag, påskeaften og påskedag

Langfredag ville vi gå til gudstjeneste i Erdal kirke. Dette er en passende spasertur for meg (20-25 minutter), men Leikny, med foten i gips og med krykker, fikk heldigvis haik med en bil som skulle den veien. Og tilbake på samme måten: hun fikk haik og jeg gikk. Jeg ville nok også fått sitte på, hadde det ikke vært for at han som tilbød haiken bare hadde en toseters bil. Men jeg var i grunnen bare glad for det, for jeg har godt av å gå, selv om jeg til tider kan bli sliten av det. Fin gudstjeneste, og attpåtil en prest som er interessert i kosmologi, kjernefysikk og strengteori!

Påskeaften fikk vi omsider startet "utsiktsprosjektet" vårt, som jeg har nevnt tidligere. Dette bildet illustrerer hva jeg mener. Når løvverket kommer på stenger de to bjørkene helt for vår flotte utsikt over fjorden og inn til Bergen by:
Heldigvis har vi gode venner, og her er Ove ankommet med motorsagen, som først må slipes:

Vi startet med den minste av de to bjørkene, den til høyre på bildet over. Dette treet sto på naboens tomt, men selvsagt hadde jeg innhentet tillatelse på forhånd, og fått den innvilget på den mest tenkelig entusiastiske måten: "ja, velsigne dere, ta ned ikke bare bjørken, men gjerne alt rusket (seljekrattet) som står rundt!"
Det gikk greit å felle denne bjørken, vi måtte bare passe godt på telefonlinjen, men det gikk fint. Rhododendronbusken vår har overlevt mye før, og den tåler forhåpentligvis også å få en bjørk i hodet av og til:

Ove godsnakker med busken og fjerner det som plager den:

Selv var jeg neppe noe fullverdig arbeidsmann, kreftene mine later stadig noe tilbake å ønske, men jeg forsøkte nå å hjelpe til etter beste evne, med rolig tempo og mange pauser :-)
 
Her støtter jeg stigen i det Ove går opp i bjørk nr 2, den største av dem. Den er på venstre side av telefonlinjen, så det blir en utfordring å få den til å lande mellom ledningen og terrassen, og helst skåne så mange bærbusker som mulig samtidig.
 
Men først må tauet festes, der ca 10 m opp i stammen:
 
Og litt senere: sannhetens øyeblikk, der Ove og jeg trekker treet overende med tauet, etter at Ove har skåret stammen nesten over med motorsagen. Det gikk helt fint det også, bare en liten bærbusk ble såvidt truffet.
 
Og her det foreløpige resultat. Det gjenstår endel rydding, men utsikten er nå åpnet!

Første påskedag la vi veien til Kleppe Bedehus, normalt en overkommelig tur til fots, over Bergheim.  Leiknys fot er stadig gipset og vond:
Men humør og pågangsmot var det ikke noe å si på:
Fint driv med krykkene her:

En pause i Romarheimskrysset for å løfte den brukne foten. På dette tidspunkt hadde jeg ringt Egir, som ikke bare kom og kjørte oss til vår destinasjon, men også selv ble med på møtet der i bedehuset.

I Romarheimskrysset ble det også tid til å knipse det såkalte "Nyavatnet":

Av høflighet skal jeg ikke fortelle hvilket bedehus denne veggen hører til, men den var litt for interessant fra et fotosynspunkt til at jeg helt kan la den være i fred:

Jeg så også vinterens forhåpentligvis aller siste snøflekk før vi reiste hjem igjen:

Vi fant frem flagget for første gang i år. Det er vel ingen bedre dag å feire enn påskedagen og dens budskap:
 
Til slutt vil jeg benytte sjansen til å takke for en lang rekke påskehilsener jeg har fått fra fjern og nær!

1 kommentar:

  1. Det er hyggelig å bli minnet om at det går framover med meg sjøl. Jeg brukte også trefelling som opptrening etter kreftsjukdommen. Vi hadde ei svær kastanje på tunet som måtte ned før den ville gjøre skade i en høststorm. Oppstilling av lang stige og klatring opp stigen etter oppstart av motorsaga var ei utfordring. Enda så langt ut jeg begynte å ta greinene gikk det med tre-fire takstein i et av greinfallene. Det ville vært mindre utfordrende i dag.
    For øvrig merker jeg meg at laborantene i ditt tilfelle nøyer seg med tre prøveglass med blod. Jeg har vært oppe i ca 20, og er ikke under 10 på Radiumhospitalet, men så var jo min kreft i blodet.

    SvarSlett