Forhistoriens annen del (men les første del først)

(Her er første del, start gjerne med den.) I slutten av september ble jeg altså utskrevet fra Slagposten på Nevrologisk Avdeling, Haukeland. Jeg fikk 100% sykmelding for hele oktober, med beskjed om å ta det med ro og rekonvalesere etter hjerneblødning. Forbud mot bilkjøring frem til ny kontroll som skulle planlegges i tidlig desember. Men man anså det uproblematisk om jeg ønsket å dra til USA (Pittsburgh og Berkeley) i desember. Jeg fikk også lov til å ta med matematikken min hjem og pusle med den.

Oktober ble lenge en god måned for meg. Jeg sov godt, sto opp sent, akslet min ransel og gikk etter frokost min 45 minutters vandretur til Kleppestø senter der Baker Brun fører en meget kompetent marsipankake til kaffen. Der er også godt å sitte og matematisere, og jeg mente meg å vinne innsikter både som traskende vandrer og som kakespisende kaffegjest. Ettersom kjøreforbudet stadig sto ved lag, måtte uansett mat bæres i hus, og selv om Leikny og jeg delte på den jobben var det kjekt å bruke den nye sportstursekken med magebelte til formålet :-)

De siste ukene i oktober begynte imidlertid en viss "tyngde" i hodet å gjøre seg gjeldende, som minnet litt for mye om augusthendelsen. Jeg hadde da i mange uker bare blitt lettere og lettere i hodet, så dette fortonte seg bekymringsfullt for meg. Jeg gikk til fastlegen om dette, og han ringte som forrige gang nevrolog på Haukeland, og fikk meg innlagt igjen. Den 6.11.09 meldte jeg meg igjen til Nevrologen, også nå med Leikny heldigvis, og de sendte meg til ny MR-scan (eller NMR som er den korrekte betegnelsen: nuclear magnetic resonance imaging). Disse nye bildene viste noe som etter alt å dømme var en svulst, omtrent midt inni det området blødningen hadde vært. Svulsten var tidligere skjult av hematomet (blodansamlingen, "blåmerket"), men kroppens mekanismer for å bryte ned det unyttige vevet hadde båret frukter: væsken var blitt klar og MR-gjennomsiktig, slik at svulsten (som hadde tre "hoder") kunne sees tydelig. Samtidig hadde denne prosessen økt trykket i hodet, hvilket forklarte min tyngdefølelelse og returnerte hopepinetendenser. Trykket hadde forskjøvet midtveggen i hjernen ca 8 mm mot venstre.

Behandling: 1) cortison for å redusere min immunreaksjon og dermed trykket. 2) Operasjon for å fjerne svulsten. Jeg ble dermed overført til Nevrokirurgisk avdeling og operasjon ble planlagt utført mandag 9.11.09 av nevrokirurgene Morten Lund-Johansen og Christian Helland, som kom ens ærend søndag formiddag for å planlegge inngrepet og orientere meg. Kompetente folk, skulle det vise seg, og hele deres adferd innga tillit fra starten.

Mandag 9.11.09 opprant og jeg ble klargjort etter alle kunstens regler. Ca kl 11 ble jeg satt i full narkose. Ca kl 17 var operasjonen over. De hadde da skåret opp og bøyd vekk et stykke av huden bak høyre øre, boret seg gjennom hjerneskallen og saget ut et passelig hull i den (ca 8 x 10 cm fikk jeg senere vite). Gjennom hullet hadde de fjerne svulstvevet, som ble frosset og dataoverført "live" til patologene, som kunne gjøre nærmest biopsi "on the fly" og dirigere kirurgenes arbeid. Det er riktignok bare en "kladd" av patologien man får på denne måten, mer nøyaktige resultater skal komme i neste uke. Svulstvev fjernet, tilbake med skallestykket, stift det fast med titanstift, brett hud tilbake på plass, sy 36 sting, og fast det hele med en gigantstram rundbandasje. Så er det bare å vekke pasienten, pusse tennene hans, barbere ham litt, fjerne et kateter, og ta tiden til hjelp. Man har heldigvis smertestillende midler å tilby under slike omstendigheter, og det kom godt med. De virker også. Jeg tror sannelig jeg var oppe og sto på egne ben etter noen få timer.

Tirsdag ble jeg sendt til ny NMRI, og den viste etter sigende at kirurgene hadde gjort jobben sin: alt vevet de skulle fjerne er blitt fjernet, ifølge bildene. Det er i seg selv selvsagt ingen garanti for at alt er fryd og gammen, men et kvalitetstegn er det jo. Så får vi se hvor hissige disse sakene virkelig er etterhvert.