fredag 27. november 2009

Gape, tygge, skvulpe, føle

Det er 18 dager siden operasjonen nå. Det ser ut til å gro slik det skal. Det er stadig litt skorpe igjen der huden ble sydd sammen igjen, men også den er i ferd med å falle av enkelte steder.

Det jeg kjenner helt konkret som ettervirkning av operasjonen er først og fremst redusert bevegelighet og følsomhet i kjeve og munn.  Tyggemuskulaturen på høyre side har jo delvis vært løsnet under operasjonen, den er nemlig festet i hjerneskallen, og blitt festet igjen etterpå på en eller annen måte (sydd kanskje? kan ikke huske helt hva kirurg Helland har sagt om det). Når slikt vev gror, har det en tendens til å trekke seg sammen. Jeg fikk beskjed fra starten om at jeg måtte være flink til å gape og tygge, drive munngymnastikk. Hvis jeg ikke gjør det nå, vil jeg ikke kunne gape skikkelig i fremtiden. Så jeg gaper og gaper så godt jeg kan. Det er ikke akkurat vondt, verken å gape eller å tygge, det er bare at det ikke går så lett som før. Men noe stort problem er det ikke; jeg får i meg den maten jeg måtte ønske. Det blir kanskje verre når jeg skal til tannlegen :-(

Jeg nevnte også følsomhet. De fleste har vel vært hos tannlegen og fått bedøvelse en gang. Etterpå går det kanskje noen timer før bedøvelsen går ut, og man har i mellomtiden redusert følsomhet her og der.  Jeg har nå slik redusert følsomhet i høyre overleppe og tannkjøttet i høyre halvdel i overkjeven. Jeg kjenner ikke om kaffen eller teen er varm eller kald uten å bruke venstre overleppe til dette. Om dette vil rette seg med tiden eller ei vet jeg ikke. Selve "bedøvelsen" skulle være gått ut nå, men det kan jo ha oppstått skader på enkelte nerver. (Jeg husker at mor engang antakelig fikk en slik permanent nerveskade som angikk et lite felt av huden – på kjaken/underkjeven riktignok – etter et dyptpløyende tannlegebesøk. )

Det tredje jeg kjenner er at det strammer oppi høyre del av hodebunnen når jeg rynker pannen eller smiler på visse måter.  Det kan meget vel tenkes at min mimikk vil være skadelidende pga dette.  Til gjengjeld er jeg ikke lenger så tilbakeholdende med slike gester som å nikke eller riste forsiktig på hodet.

Dette var slett ikke naturlig å gjøre den første tiden etter operasjonen!  Det var faktisk slik at jeg kunne høre at det skvulpet inni hodet av og til de første ti dagene under visse omstendigheter, bevegelser eller trykk mot puten. Denne skvulpingen har nå gitt seg helt, heldigvis, det føltes litt freaky, for å si det sånn. Det er åpenbart nokså normalt etter en slik operasjon, for da jeg en gang sa til en sykepleier: "Skal jeg fortelle deg noe rart?" spurte hun med en gang: "Å, skvulper det inni hodet ditt?".

Alt i alt kan altså jeg leve godt med de smule ettervirkninger jeg nå har etter selve operasjonen.  Det som er bekymringsfullt er bare at denne svulsttypen har en tendens til å komme igjen.  Vel, det er derfor jeg nå skal ha strålings- og cellegiftbehandling!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar