Lang dag med kipekjerring

Leikny har gjesteblogget om turen til HUS i dag, så jeg sier ikke noe om det her, annet enn at drosjesjåføren i morges fortalte om at Askøys første statue, "Kipekjerringa" var avduket på onsdag, og spurte om vi hadde sett den. Vi hadde verken sett eller hørt om den, iallfall ikke på det tidspunkt!

Fast forward til slutten av Leiknys post: Jeg gikk ganske riktig til Kleppestø. For å kjenne meg nyttig tok jeg med en bærepose med tomflasker og pantet dem på Kiwi i Florvåg. Videre til Yx (dvs 7/11) og en baconpølse med rå løk, så et lite ærend i bokhandelen, før jeg satte kursen mot Baker Brun. Men på veien dit fikk jeg et glimt av følgende plakat i øyekroken:

Datoen var nettopp 11. desember.  Klokken var 19:40, så her var jeg sannelig ute i siste liten!  Baker Brun fikk ha meg unnskyld denne gangen – kaffen hans er meget langt fra gratis, og vafler har han slett ikke. Og utenfor "Meny" fant jeg nytrukken kaffe og gode nystekte vafler med jordbærsyltetøy, servert med et stort smil. Det betyr heldigvis ikke noe for min allmenne økonomiske situasjon om jeg må betale for en vaffel og kaffekopp eller ei, men det gir – litt naivt oppfattet – en egen positiv gnist at noen ønsker å gi meg det, om det så enn er med kommersielle baktanker :-)

Askøy Senter, matcher dere dette?  Dagens poeng går til Kleppestø!

Og helt til slutt før jeg gikk hjem fant jeg sannelig Kipekjerringa også, nedenfor sentret, utenfor den nederste inngangen på Kommunehuset (der biblioteket var før i tiden).  Det er en gave fra Fagforbundet til Askøy Kommune:

Fra lokalavisen Askøyværingens reportasje siteres følgende:

Stolt
Kipekjerringa veier drøye 2,9 tonn, er 2,36 høy og er hugget ut av en granittblokk på 11,8 tonn. Statuen står godt synlig foran rådhuset. En stolt Inge Skogen på vegne av fagforbundet kunne onsdag overrekke den enorme gaven.

Disse formuleringene fremkaller lett humoristiske minner fra klasseturen sommeren 1969 til Leningrad og Moskva, ikke sant, gamle kamerater fra russisk-klassen?  Hver eneste gang vi ble vist et kunstverk, var det med betydelig stolthet over, og vekt på, hvor tung og stor skulpturen var.  Åpenbart et viktig kvalitetskriterium i "arbeiderklassens" kunst!

Jeg kan forøvrig bare beklage den sjabre billedkvaliteten i denne posten. Da jeg gikk ut i mørket hadde jeg ingen forsetter om noen fotosafari, så de motivene som bød seg måtte ta til takke med mitt misfoster av et fotografiapparat. Ikke misforstå meg: jeg trives godt med min to år gamle førstegenerasjons iPhone og dens berøringsgrenseflate for tasting og surfing. Men å ha kameraets utløserknapp basert på touchscreen var ikke noen god idé, spesielt når samtidig kameraet skal holdes på frihånd (iPhone-fotografer vil forstå hva jeg mener) i dårlig lys!  Vel vel, bedre enn intet, kanskje?