Årsavslutning

"Små opplysninger fra mitt sykeleie og hverdagsliv i forbindelse med hjernesvulst og diverse behandling, høsten 2009."

Dette har stått i ingressen til denne bloggen til nå (ordet hverdagsliv er kommet med i senere tid). Med utgangen av 2009 må jeg endre denne setningen, eller slutte å blogge. Slik bloggen har utviklet seg, er det ikke bare årstallet som trenger oppdatering. Opplysningene fra selve sykeleiet er kommet mer og mer i bakgrunnen, ettersom det egentlig ikke lenger er så mye nytt å berette fra dag til dag.  La meg derfor gjøre et unntak ved årsavslutningen med litt skikkelige opplysninger (dog under noe usikkerhet, som man vil se) og litt tilbakeblikk.  Bloggen vil nok fortsette iallfall noen uker til, selv om årstallet skifter. 

Stråling

Jeg hadde i dag min stråledose nummer 22, og har nå bare 8 dager igjen av denne behandlingen. Den 13. januar er siste stråledag, da skal jeg ha fått 60 Gy tilsammen, jeg får nemlig nøyaktig de samme 2 Gy hver gang. Måleenheten Gy står for:

"One gray is the absorption of one joule of energy, in the form of ionizing radiation, by one kilogram of matter." 

Altså et mål for absorbert energi pr kilo kroppsvekt, kanskje?  En joule er det samme som et wattsekund, det går 3 600 000 slike på en kilowatt-time, for å relatere til et kjent begrep i en vanlig husholdning.  En joule er omtrent energien som trengs for å løfte et lite eple en meter opp fra bakken.

Min dose er 60 Gy.  Jeg er usikker på om man skal multiplisere med min kroppsvekt i antall kilo for å finne den totale dosen omgjort til wattsekunder, men hvis så er tilfellet har de regnet med at jeg veier 88 kg (selv om jeg har gått ned 3 kg siden strålebehandlingen startet).  Regnestykket blir at 60x88=5280, hvilket skal utlegges dithen at mitt legeme har absorbert ioniserende stråling tilsvarende litt over 5 kilowattsekunder.  Det er forresten røntgenstråler som brukes, en del av det vanlige elektromagnetiske spektrum (altså "lys", med kortere bølgelengde enn ultrafiolett, ikke synlig for vårt øye).

Siden strålingen kun er rettet mot deler av hodet, kan det også tenkes at man slett ikke multipliserer med 88, men heller et estimat for vekten av det bestrålte område.  Dette ønsker jeg å finne ut av, men har hittil ikke hatt åndsnærværelse til å spørre rette vedkommende (eller funnet ut hvem det nå måtte være).  Hvis noen av bloggens lesere vet beskjed, så fortell meg gjerne om det!

Det jeg vet er at Leikny for lenge siden har oppfattet fra en av legene at min totaldose er omtrent maksimum av hva som er forsvarlig å gi.  Det ble vurdert å være til min fordel at jeg var i såpass god allmentilstand etter operasjonen at jeg kunne forventes å tåle denne sterke behandlingen.

Til sammenlikning kan nevnes at stråledosen man får ved å ta et vanlig røntgenbilde måles i milliGy (tusendels Gy).  En annen enhet som noen kanskje kjenner er rad.  1 rad skal være ekvivalent til 0.01 Gy.

Og etterpå

Etter 13. januar skal jeg fortsette med cellegiften Temodal i en viss rytme, som jeg foreløpig ikke har helt klart for meg, men det skal ikke være hver eneste dag, slik det har vært hittil. Først tre måneder senere, altså i april, skal det tas nye NMR-bilder.  Jeg skal ha noen legetimer underveis, og vil kanskje kunne fortelle noe fra disse, men mitt håp er nå at livet skal vende tilbake til iallfall en viss grad av normalitet.  Jeg nevnte i går at jeg går over på aktiv sykmelding i løpet av januar, og vil nå helst komme tilbake til mitt arbeid som matematiker.  Det som blir mest spennende er hvordan trykket i hodet vil utvikle seg, og med det allmentilstand og krefter.  Medisinen som reduserer trykket (og som gir "ulvehunger" :-) skal trappes ned etter en viss plan.  Men trykket selv er formodentlig en følge av strålebehandlingen, og i så fall vil det gå ned av seg selv når denne slutter.  Det er også antydet at håret vil kunne vokse ut igjen, dog kanskje litt annerledes enn det var før.

Tilbakeblikk og takk

Gunnvald skrev i innledningen til sin samling "Kreftbrev" bl.a. følgende:

Det vil være en fordel om jeg nå helt kan glemme ubehagelige ting fra sjukdomsperioden. De gode opplevelsene med behandlingspersonalet og støtten fra familie og venner håper jeg imidlertid ikke at jeg glemmer noen gang. 

Dette rørte meg sterkt første gang jeg leste det (og gjør det fremdeles), fordi det traff så inderlig blink i mine egne opplevelser. Jeg er riktignok ikke ute av sykdommen slik som Gunnvald er, og forhåpentligvis forblir, men jeg har knapt ord for å beskrive all den varme, omsorg, omtanke og forbønn jeg er blitt til del etter at denne historien startet. Personalet ved HUS, nær og fjern familie, nåværende og tidligere venner og klassekamerater, kolleger og venner fra både nære og fjerne verdensdeler, har alle på sin måte bidratt til å holde meg oppe, i helse, humør og følelser.  Jeg tror aldri at jeg fullt ut vil kunne uttrykke min takknemlighet for all denne støtten.

Så jeg får si det enkelt:  Hjertelig takk, alle sammen!

Jeg ønsker dere alle et riktig godt 2010, og nytter høvet til å minne om rett uttale av den nye årets navn: TJUE-TI!