onsdag 2. desember 2009

Annen dag med stråling

Det var en og annen ting å bli nedfor av i går – jeg fortalte om en kronglete hjemtransport og et skikkelig anfall av kvalme og trøtthet.  Men utover kvelden fortok altså kvalmen seg, og trøttheten var jo bare på sin plass da jeg skulle legge meg for å sove.  Jeg sov også meget godt i natt.  Som vanlig var jeg oppe noen ganger om natten, men det går tid innimellom og da sover jeg dypt og godt.  Tidlig på natten merket jeg den hodepinen som var varslet som bivirkning, i form av økt trykk i hodet, særlig høyre del.  Jeg tok dermed den pillen som er foreskrevet for akkurat dette, og vil fortsette å ta den regelmessig etter legens anvisning. (Det dreier seg om et såkalt "corticosteriod", som reduserer trykket bl.a. ved å redusere mitt eget immunforsvar.  Jeg planlegger å komme tilbake med et eget stykke om alle medisinene mine ved en senere anledning.)  Hvorom allting er, pillene virker fortreffelig etter sin hensikt, og jeg har i dag verken kvalme eller hodepine!

Leikny hadde ordnet med pasienttransport i dag: jeg skulle hentes her hjemme kl 1050 og kjøres direkte til HUS. Stråletimen skulle være kl 1145, så det skulle passe med at jeg tok mine Temodal kl 1045, rett før jeg gikk ut i minibussen. Det viste seg å være samme minibuss (og samme sjåfør) som kjørte meg hjem i går, men dette var en helt annen og lutter positiv opplevelse!  Jeg fikk sitte foran, ved siden av føreren, i et meget behagelig sete, som nesten minnet om vår egen bil :-)  Det var ingen andre passasjerer enn Leikny og meg, og turen gikk helt glatt, uten det minste trafikkproblem, og jeg var fremme i god tid før timen.  Vi har nå forresten avtalt den samme transport i morgen.

Selve strålingen gikk raskt og effektivt. Både jeg og strålingsterapeutene får vel litt mer erfaring med mitt kasus dag for dag, iallfall går det unna som bare det.  Etterpå skulle jeg opp et par etasjer for å ta blodprøver. Dette skal gjøres regelmessig (men jeg vet ikke hvor ofte), antakelig for å kontrollere så godt man kan om behandlingen har noen effekt.

Etter blodprøvene gikk vi ned til Atriet, der vi fikk servert mat av hyggelige folk fra Odd Fellow, samtidig som vi ventet på hjemtransport som vi også hadde bestilt.  Vi ventet nok kanskje en time i dag også, men da det så dukket opp en sjåfør som ropte mitt navn, viste det seg å være en drosje denne gangen, ikke en minibuss. Drosjen hadde allerede én passasjer, og med Leikny og meg var den fulltegnet, og kunne kjøre direkte til Askøy.  En grei og behagelig tur, slett ikke til å sammenlikne med gårsdagens.

Da vi var godt oppe i Florvågbakken, såvidt forbi Bedehuset, møtte vi et absolutt hinder i form av en "dampveivals" som asfalteringsfolkene hadde parkert på tvers midt i veien, åpenbart i den hensikt å sperre for all trafikk.  Irriterende at ingen hadde kommet på å varsle om dette ved hjelp av et skilt nederst i bakken.  Men istedenfor å be drosjen kjøre tilbake og opp til oss via Svartedalsveien nordfra, ved Erdal Kirke, sa jeg øyeblikkelig at nei, vi kan gå herfra! Det er mindre enn en kilometer hjem! Og faktisk var jeg meget fornøyd over akkurat dette utfallet, for slike spaserturer er så gode for meg på alle måter.  Faktisk har jeg nå invitert min elskede på restaurant til middag; vi skal gå ned til Florvåg Senter og spise på Florvåg Pizzeria.  Like mye for gåturens skyld som for matens :-)

Alt i alt en god og oppløftende dag så langt!

9 kommentarer:

  1. Blodprøvene er vel mye for å sjekke at du har nok hvite blodlegemer og andre nødvendigheter i blodet, og at du ellers er frisk nok, til tross for behandlingen. Hvis ikke, får de begrense seg i sin voldsomhet - du får hardeste kuren de har, så vidt jeg forstod. Right? Noen som har noe å tilføye?

    SvarSlett
  2. Jeg antar at du om ikke lang tid kommer til å få et nært og kjærlig forhold til en undermengde av de hvite. Det er de neutrofile som går i bresjen i den evige kampen mot verdens uhumskheter. Blir det for få av dem er sjansen for høg feber og opphold på isolat høg. Det har jeg erfaring med, og staben på de isolatene jeg har vært på har gjort livet levelig! Gunnvald

    SvarSlett
  3. Hello Stein Arild, we got an email today from Harald. I will write in English, hope that's ok! I haven't finished reading everything you've written, but it sounds like you are doing quite well considering operations and radiation. You are an inspiration. Really, thank you for sharing this all with us and reminding me and everyone who reads your story about the miracle of each and every day. None of us knows the future and the ONLY way to live is here and now. You are in our hearts, we'll follow you! Love from Lisa

    SvarSlett
  4. Good to hear from you, Lisa! Are you still in Norway? I hope you can read the Norwegian version of the blog. Much better than the English Summary and the Google "translation" (which is a joke most of the time).

    Comments in English are most welcome :-)

    SvarSlett
  5. Det slår meg at du kan gi ut bok på alt dette materialet her Stein Arild... :-) Utrulig flott å kunne følge med her på bloggen. Eg skal lage banankake i kveld, så hvis du og Leikny er i området i morgon - må dåkke gjerne stikke innom! Veit ikkje om banankaka kan måle seg i kaloriar med den derre potet-bomba, men du får heller ta fleire stykker ;-) Velkommen hvis det skulle passe! Åsta

    SvarSlett
  6. Hi there again Stein Arild, believe it or not I am still in Norway, in Asker. I've now lived more years in Norway than in America, so I'm nearly Norwegian. I'm actually teaching English at a junior high school here, so I know all about Google translations and the insane things that can pop up there that kids include in their writing. I have 2 little boys now, one 5 and one 1 and a half. Busy busy. I talked to my Dad and Mom today and they send their love and have LOTS of fun memories of the time you visited them. I'm sure you'll hear from them soon, if they can figure out the blog. I cannot believe how much Kjetil looks like you in the small pictures on this site. Incredable. I hope Leikny is holding up through this, say hello. I'll check in here again! Lisa

    SvarSlett
  7. @Aasta Katrine: bok ja... i går la jeg ut en peker til min klassekamerat Gunnvalds opus, se innledningsstykket i høyremargen. Han skrev godt over 100 sider, og det er virkelig en spennende historie, godt skrevet!

    SvarSlett
  8. Kjaere Stein Arild, Lenge siden sist, saa rart aa hoere fra deg og aa lese om deg i slike omstendigheter. Bloggen er en fantastisk god ide. Jeg har opplevd foer aa kunne foelge med venners sykdom gjennom slik offentlig dagbok. Det hjelper jo alle, pasienten og de medlidende og faar alle (om de kjener hverandre eller ikke) til aa oppleve en helt spesiell felleskap. Siden du ber om det, skal jeg unngaa de snille ordene so du forbyr og bare si, hvis du tillater, at jg er imponert over din aapen skrivestil. Det er en aere aa selv kunne foelge med, takket vaere R. som ga meg "link"en til bloggen. Sarlig roert var jeg aa lese at du gikk og spilte violin i kirken kort etter operasjonen, som tyder paa at musikken fremdeles eier en stor plass i ditt liv. Tnakene mine er med dere, deg og Leikny, id deres nye og unventet hverdagsliv. Jeg skal fortsette aa foelge blogen med interesse og optimisme. Masse varme hilsener fra Cl. (du har sikkert kjent igjen min gebrokken norsk)
    P.S. Jeg kan fortelle om en venn og kolleg som gikk gjennom lignende i 1980 (hjernekreft), fikk flere operasjoner, straalinger og kemio (man visst lite den gang) og er naa en sunn og firsk pensjonist. Samme med en nabodame.

    SvarSlett
  9. @Cl: takk, takk, så hyggelig å høre fra deg! Selvsagt kjenner jeg deg igjen! Og takk til R som formidlet adressen også. Og meget oppmuntrende å høre om din venn og din nabo!

    SvarSlett