Filippinetur

I kveld var vi samlet hos Tore, omtrent alle som planlegger å reise til Filippinene til sommeren, pluss meg som var med for to år siden. Nichola hadde laget istand et utsøkt middagsmåltid for ca 20 personer, og Tore fortalte om planene for turen. Drøset gikk godt i hyggelig lag, og etter måltidet koste ungdommen seg i kjelleren. Idet selskapet skulle gå over i leker, presangutdeling, kaker og snop ønsket jeg å trekke meg tilbake, og alltid hjelpsomme Gunnar kjørte meg hjem fra Ask slik at jeg slapp å ta drosje. Ingen sak å være uten kjøreløyve når en har slike venner rundt seg!

Siden jeg selv ikke skal være med denne gangen, viser jeg isteden et bilde fra 2007-turen. Bildet viser mamanwabeboerne i "Olivas landsby" i Jub-Gan, Surigao del Norte, nord på Mindanao. (Landsbyen har fått dette navnet fordi eiendommen er finansiert bl.a. ved hjelp av midler fra en gave fra Oliva Høines.) Helt til venstre i hvit skjorte er landsbyhøvdingen Bonifacio, den hvite personen med blå skjorte og hvit blomsterkrans er denne bloggs forfatter, og til høyre i bildet - rett til venstre for den gule planten - smiler pastor Boy:

Alt tyder på at det skal bli en vellykket og godt planlagt tur sommeren 2010, med et større følge enn vanlig. Flott at mange på denne måten får et nærmere forhold og eierskap til det arbeidet vi støtter i Filippinene, ikke minst til urfolket i mamanwastammen.

Som vanlig har jeg god appetitt. Jeg er blitt anbefalt å spise hyppige og små måltider for å motvirke kvalme. Hyppige er nok måltidene mine, der er jeg flink, men de er slett ikke alle små! Jeg fikk et tips fra en lege om at det kan være det kortikosteroide hormonet jeg spiser som skjerper appetitten, og at man ofte ser vektøkning som bivirkning av preparatet. Men i mitt tilfelle holder vekten seg upåklagelig konstant, nesten uansett hvor mye jeg spiser. Kanskje er det fordi jeg går såpass mye som jeg gjør, mellom 1 og 2 timer hver dag.